Mange er vant med skjelninga mellom «evangelikale» og «mainline»-kirker i USA. Enkelt sagt identifiserer de evangelikale seg med vekkelsene rundt Billy Graham og/eller nyere vekkelser, mens mainline er mer liberale kirkesamfunn av den typen som er med i Kirkenes verdensråd.
Det er tydelig forskjell på hvordan medlemmer i disse to kirketypene orienterer seg i politisk. I 2023 var styrkeforholdet mellom demokrater og republikanere blant hvite evangelikale 14/85 i republikansk favør. Blant hvite mainline-medlemmer var det betydelig jevnere, 39/58 i republikansk favør.
Republikansk, men ikke «MAGA»
I mainline-kirkene er det forskjell på et liberalt lederskap og et mer konservativt grunnplan. En undersøkelse fra PEW Research Center viser imidlertid at hyppig kirkegang trekker folk nærmere lederskapets holdning, demokratene er i tet blant de flittige. Det er de som sjelden eller aldri deltar på gudstjeneste, som gjør totalen republikansk.
De evangelikale er vanskeligere å få oversikt over, her er menigheter av svært forskjellig slag representert. Noen tilhører kirkelige konfesjoner med vekt på rett lære, noen viderefører en gammel vekkelsestradisjon, og noen er mer eller mindre nykarismatiske. Det er mange som stemmer republikansk uten å sympatisere med MAGA (Make America Great Again), og som har liten sans for Trump som person. Især gjelder dette i den første gruppa. Men det er også mange, især i den siste gruppa, som hyller Trump med begeistring. Det er disse, de som roper «God, guns and Trump», som det under teologisk synsvinkel er vanskeligst å forstå. Hvordan kan kristne ha et religiøst forhold til en politikk som er i åpenbar strid med det Jesus sto for?
Dramatisk avkonfesjonalisering
Et lite belyst trekk ved nyere amerikansk kirkeliv er at stadig flere menigheter kaller seg «non-denominational», et ord vi må oversette med «ikke-konfesjonell». Dette er menigheter på evangelikal side. Ryan Burge, samfunnsviter og baptistpastor, opplyser at tidlig på 1970-tallet sa 3% av de intervjuete protestantene at de tilhørte en ikke-konfesjonell menighet. I 2000 hadde dette steget til 10%, og i 2022 til 32%. En særskilt grunn til å ta denne dramatiske avkonfesjonaliseringa på alvor er at Trump selv hevder å tilhøre en ikke-konfesjonell menighet.
På første halvdel av 1900-tallet ble det grunnlagt mange inter-konfesjonelle protestantiske menigheter. Dette skjedde typisk på tettsteder der ingen konfesjon hadde nok medlemmer til å starte egen menighet. Så dannet man fellesmenigheter der alles konfesjon ble verdsatt. De menighetsdannelser som kom til fra 70-tallet av, vraket etterhvert idealet om inter-konfesjonalitet, og foretrakk i stedet å kalle seg post-konfesjonelle eller non-konfesjonelle. Å være konfesjonell ble nå oppfattet som en innestengt båstilværelse, et hinder for Guds ledelse av sitt folk.
Ikke-konfesjonelle menigheter har ingen bekjennelsesskrifter, og de har, i beste fall, et passivt forhold til de klassiske trosbekjennelsene. Om de har retningsgivende dokument, har de fastsatt dem selv, og de likner de «mission statements» vi kjenner fra næringslivet. Det de har som veivisere, er Bibelen og en pastors tolkning av den.
Disse menighetene er også radikalt kongregasjonalistiske. De tilhører ikke noe større kirkesamfunn, og står helt og holdent på egne bein. Er de med i en sammenslutning av flere menigheter, er det snakk om svakt formaliserte nettverk for rådslagning. Ingen kirkelig instans utenfor menigheten kan bestemme over den, og de er selvfølgelig uten biskoper eller andre former for kirkelig tilsyn.
Uansett hva godt disse menighetene måtte ha fått til, må en si at de bedriver risikosport. De har lite vern mot manipulerende pastorer og mot de vinder som måtte kaste seg over medlemsmassen.
«Evangelical Nationalism»
De seinere åra har den evangelikale fløyen generelt hatt dramatisk tilbakegang. Mange menigheter er nedlagt, og mange kjemper for å overleve. Pastorer som har ytret seg kritisk til MAGA, har sett medlemmer forsvinne. Flere kilder varsler om økende populistisk selvsensur blant evangelikale pastorer, de vil tekkes folk, ikke støte dem. Og når hverken konfesjon eller biskop setter stengsler, er det fritt fram for trumpisme fra prekestolen – om det er det folk vil ha.
Den evangelikale bevegelsen «Moral Majority» sikret valgseier for Ronald Reagan i 1980. På samme måte sies det nå at bevegelsen «Evangelical Nationalism» bidro til Trumps seier.
Ifølge den evangelikale nasjonalismen har Gud gitt kristne et mandat til å ta herredømme (dominion) over alle samfunnsområder, religion, familie, utdanning, regjering, media, underholdning og business, til å erobre disse sju fra Satan.
Denne «evangelikale» nasjonalismen har utrolig lite med evangeliet å gjøre, men den har viktige likhetstrekk med «Manifest Destiny», den nasjonalismen av sivilreligiøs type som Trump ga sin tilslutning i tiltredelsestalen. I begge fall er tanken at en høyere makt, Gud eller Forsynet, står bak et erobringsmandat. I begge fall er tankegangen sterkt konfronterende, oppgava er å nedkjempe en fiende. Og i begge fall er seier så skjellsettende at den framstår som en frelsesbegivenhet.
«Manifest Destiny»
Det amerikanske skillet mellom kirke og stat går ut på å holde sivilreligion og kirkereligion fra hverandre. Men den sivilreligion som gjennomsyrer samfunnet, kan vanskelig legges helt bort når folk trer inn i gudstjenesterommet. I den jevne amerikaners hverdag er det derfor ikke rart om de to flyter litt over i hverandre. Den religion de faktisk holder seg med, vil, uavhengig av kirkesamfunn, sannsynligvis ha elementer fra begge, kanskje knadd vel sterkt sammen.
Men mye kan tyde på at en sivilreligion av typen «Manifest Destiny», for noen, har overtatt hele boet, slik at det i deres religiøsitet bare er navnet igjen av Jesus. Slikt vil mest motstandsløst kunne skje blant ikke-konfesjonelle. Og har det skjedd, er veien kort til å støtte Trump uforbeholdent, like til å storme kongressen i Guds – eller var det Forsynets? – navn. For det er jo krig, og nasjonen skal frelses.
I sin forrige kronikk belyste Trond Skard Dokka USAs sivilreligion. For å være samlende, ble den ikke spesifikt kristent, men allmennreligiøs. Dokka hevdet at den religiøsitet som preger Trump og «MAGA»-bevegelsen, er en variant av USAs sivilreligion, med særlig vekt på dens mest problematiske sider, eksespsjonalisme og ekspansjonisme. Den stod på trykk i Vårt Land 1. februar.