Åste Dokka og jeg diskuterer her i avisa hvordan Jesu død skal forstås. I sitt prekenblikk 8. januar, som er utgangspunktet for vår diskusjon, tok Åste Dokka fatt i ordene om Jesus som «Guds lam som bærer bort verdens synd». Hun skrev: «Å straffes for andres urett – det er så langt fra nåde som man kommer. Like fullt hviler mye nådeforkynnelse på nettopp den logikken: Gud trenger å straffe noen, og er så grei å straffe Jesus i stedet for oss mennesker».
Dokka har rett i at det å forstå Jesu død som straff er svært problematisk. Selv om det er en oppfatning som ofte forkynnes, står det faktisk ingen steder i Det nye testamente at Jesu død forstås som Guds straff på våre vegne.
Dødelig destruktiv
Jeg tror en bedre forståelse er at synden i seg selv er så dødelig destruktiv at den ødelegger både mitt forhold til Gud, mine medmennesker og meg selv. Paulus skriver at «syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus vår Herre» (Rom 6,23). Den død det her er tale om, er en selvpåført konsekvens, eller «lønn». Den må vendes til liv, og det er det som skjer i påsken. Jesus går i ett og alt inn i vår virkelighet og deler våre kår, også følgene av vår synd. Når Jesus dør som den uskyldige i vårt sted blir vi forsonet med Gud og får del i Guds nåde.
Dokka skriver at «å straffes for andres urett – det er så langt fra nåde som man kommer». Jovisst er det urettferdig at en uskyldig må lide. Jesu død virker i et etisk perspektiv opprørende. Vi kunne vel ønske at Gud hadde ordnet forsoningen annerledes. Og det kunne Gud sikkert. Alt er mulig for Gud. Men det ville i så fall ha vært en annen historie.
Guds oppgjør
Hvorfor måtte Jesus dø? Kan Jesu uskyldige død, som åpenbart er urettferdig, likevel gis en form for etisk begrunnelse? I mitt innlegg 17. januar forsøker jeg nettopp dette ved å tolke korset som et oppgjør for kjærlighetens og rettferdighetens og ofrenes skyld. Tenk på omfanget av ofrenes lidelser gjennom historien, på alle overgrepene, slaveriet, Holocaust og 22. juli, skal disse ugjerningene tilgis uten oppgjør? Ville det være rettferdig? Nei, Gud tar et oppgjør, men oppgjøret rammer Gud selv i den skyldfrie sønnen på korset.
Dette er ikke et spørsmål om formal juss der noen må straffes fordi en lovregel brytes, det handler om etikk og om rettferdighet, og om Guds kjærlighet og ære. For menneskets verd er Guds ære.
I sitt svar til meg 31. januar skriver så Dokka: «Personlig har jeg aldri møtt ofre som synes det er nødvendig for rettferdigheten at en uskyldig (Jesus) skulle tortureres og dø i forbryternes sted. Jeg tviler på både psykologien og den kosmiske logikken i Nordhaugs poeng.»
At vi skal forstå korset ved hjelp av kosmisk logikk, er vel ikke poenget. Men jeg mener altså at forsoningen på korset har en etisk side som ofte oversees.
Ingen forklaring dekker alt
Når det så gjelder psykologien, er vel den ulik fra individ til individ. Men jeg har møtt et menneske som i sitt liv ble påført så mye lidelse av et familiemedlem at den lettvinte forkynnelse om Guds tilgivelse, som hen hørte i menigheten, bare skapte sinne. Vedkommende opplevde at Gud ikke hadde sett lidelsen, og at den ikke hadde noen vekt for Gud. Når jeg delte nettopp den forståelsen av Jesu død som jeg her har beskrevet, ble det for vedkommende en hjelp til å tro på forsoningens gave, at Gud hadde sett lidelsen og tatt den på alvor.
Betydningen av Jesu død kan utlegges på mange måter. Ingen forklaring dekker alt. Jesu død og oppstandelse, som alltid må sees sammen, betyr både gjenopprettelse av skaperverket, seier over døden og Djevelen, og solidarisk medlidelse med alle lidende. Men Jesu død og oppstandelse betyr også, og det er ikke det minst sentrale, at han ble et sonoffer for verdens synd, slik det heter i nattverdliturgien: «Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus har nå gitt oss sin kropp og sitt blod som han ga til soning for alle våre synder».
Skape tro
Samme sak kan også uttrykkes gjennom ved andre bibelske motiv som f.eks. Jesu død som løsepenge, påskelammet som gir redning gjennom blodet, eller Jesus som Herrens lidende tjener som ble knust for folkets synder.
Det er vår oppgave å formidle dette slik at det gir gjenklang og kan skape tro hos dagens mennesker. Det er ikke enkelt, og vi trenger nye ord og bilder for å klare oppgaven. Men hovedsaken forblir den samme: Forsoningen og Guds frelsende nåde er uløselig knyttet til Jesu skyldfrie lidelse og død. «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for vennene sine» (Joh 15,13).