Det er ikke bare interessant, men også en smule ubehagelig å følge debatten i Vårt Land om prekener. Det startet helt feil med Lars Petter Sveens Fem tips til en bedre preken. Tipsene dekker både form og innhold, og noen av dem er glimrende, men Sveen avslutter med å slå fast at han er «høgst usikker» på hva prekenen skal være i dag.
Dermed avslører han det fatale faktum at han verken vet hva prekenen er eller hvorfor den skal være der, men likevel mener å kunne gi råd om hvordan prekenen skal være.
Svaret som mangler
Den påfølgende debatten i Vårt Land har i skrivende stund kun handlet om prekenens hvordan, men skal man kommentere prekenens hvordan, må man først kunne gi et svar på hvorfor prekenen skal være der.
Det skumle er at jeg tror hele den pågående debatten om prekenens hvordan, skyldes at det er mange flere enn Sveen som ikke vet, eller ikke kan huske, svaret på prekenens hvorfor. Det skal selvfølgelig enhver teolog og predikant kunne svare på, men det kan som kjent være vanskelig å huske hva man lærte i første semester, og Sveen unnskyldes kanskje med at han verken er teolog eller predikant.
Å snakke om Gud
La meg forklare: Siden Karl Barth rystet teologien med påstanden om at vi som teologer må snakke om Gud – og la til – at vi bare er mennesker og derfor ikke kan snakke om Gud – har homiletikken vært opptatt av å tilbakevise påstanden og foreslå hvordan vi kan og bør snakke om Gud. Selvfølgelig – fordi hele vår eksistensberettigelse som teologer ligger i at vi skal snakke om Gud.
Det hjelper bare ikke hvis vi har glemt hvorfor. Et uttrykk som (kanskje feilaktig) kan spores tilbake til Barth, er at «teologi praktiseres fordi en preken skal holdes på søndag». Men hvorfor skal det gis forkynnelse på en søndag? Fordi det er en del av gudstjenesteordningen? Fordi teksten må utlegges og evangeliet forkynnes? Fordi prosten har sier det?
Barths svar var klart: «Vår eksistens som teologer skal bare forstås på grunnlag av andre menneskers eksistensielle nød.»
Hvorfor forkynner du?
Hvis du som forkynner ikke kan svare tilfredsstillende på prekenens hvorfor, hvordan kan du da forkynne?
Løsningen ligger i en bemerkning fra Marlene Ringgard Lorensen (31. januar i Vårt Land): «Det viktige for å holde en god preken er derfor at predikanten selv tar sitt eget forhold til Gud på alvor.»
Selv har jeg vært prestevikar i Den norske kirke i 13 måneder inntil helt nylig. Etterpå ble jeg spurt om jeg hadde blitt bedre kjent med Kristus i løpet av de 13 månedene. La meg bare si at det var en øyeåpner. Å ta sitt eget forhold til Gud på alvor er å ta prekenen og tilhørerne på alvor. Det er predikantens plikt.
I Den danske folkekirken forkynner vi blant annet fordi den lokale menigheten har kalt oss til det. Det er menighetsrådet som hører oss holde prøvepreken før de anbefaler oss til kirkeministeriet som sin prest og forkynner.
Finn deg selv
Det er en helt annen og noe mer komplisert prosess enn å ansette en prest i Norge, men det er verdt det. For det skal foreligge et kall og i det kallet ligger svaret. Den kristne ideen om et kall går tilbake til de bibelske beretningene om Jesus som kaller mennesker. Hvis du har glemt hvorfor du forkynner, er det dit du må gå tilbake. Gå inn i historien om Jesus og Simon Peter i Johannes 21,15–19 og finn deg selv og svaret der.
Jesus er mer enn en prost som forteller deg hvor, når og hvordan du skal forkynne. Jesus stiller spørsmålet «Elsker du meg?» I svaret ditt på det spørsmålet, finner du kanskje svaret på hvorfor du forkynner. Først da er det fornuftig å diskutere hvordan – og da kan det kanskje nesten gi seg selv hvordan det skal gjøres.