Antroposofi, åndelig vesenskjerne og menneskevielsens handling. Hvilket kristent trossamfunn høres det ut som?
Midt iblant alle universitetsbyggene på Nygårdshøyden, klemt inne mellom en kaffebar og slitte bygårder med studentkollektiv, ligger Kristensamfunnet. Dit er jeg på vei, når jeg går av på Nygård bybanestopp, på tross av at Google Maps kan fortelle meg at det tar tre minutter lenger enn å gå fra Byparken.
Men, jeg har både lyst til å strekke litt på beina, bort på Høyden, og nyte et regnfritt Bergen. Jeg kommer derfor til å gå forbi frimurerlogen, som jeg nærmest ufrivillig tar som et frempek for besøket jeg nå skal gjøres hos Kristensamfunnet, som med sine antroposofiske røtter er ikledd med mystikk. Samtidig går jeg relativt blind og forhåpentligvis fordomsfri inn i besøket, for foruten noen dagers googling vet jeg utrolig lite om dette kirkesamfunnet.
Hvem er jeg nå?
Når jeg kommer fram slår det meg at lokalene er vis-à-vis Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Ja, her møtes det profane og det sakrale liksom så direkte at nye symbolikker og selvransakende spørsmål kommer til overflaten: Hvem er jeg nå?
Er det samfunnsviteren med en fersk mastergrad i religionsvitenskap som skal komme og analysere i hjel denne gjengen?
Er det hjemkomsten til den bortkomne steinerskole-eleven?
Eller er det den økumeniske kristne, positivt innstilt til religiøs pluralisme og toleranse, som besøker sine litt annerledes-tenkende trosvenner? Jeg rekker kun å reflektere et halvlangt «sikkert litt alle tre», før jeg må ringe på for å nå avtalen med presten.
Steinerskole-estetikk
Presten, som har arbeidet i menigheten siden 2019, tar meg vel imot med upåklagelig gjestfrihet. Vi har en hyggelig prat hvor han introduserer meg for noen nøkkelbegreper for Kristensamfunnets teologi og kosmologi, samt hva som skal skje i menneskevielsens handling, det samfunnet kaller gudstjenesten, og som er det viktigste av Kristensamfunnets syv sakramenter. Rommet er bart, vakkert og utstråler noe asketisk.
Det er lite dekorasjon, pynt og bilder, foruten to midt i rommet; ett av den korsfestede- og et av den oppstandne Jesus. De to motivene henger i alle Kristensamfunnets menigheter, verden over. Det er noe desidert waldorfsk, eller steinerskole-estetisk over det visuelle her. Det er muligens en overdrivelse, for Kristensamfunnet er ikke steiner-folkets religion per se, men utrykket og estetikken virker nostalgisk for meg.
Pastellfarger, gardiner i lin, fargeforløpning på veggen bak den lille scenen kunne like gjerne vært et samlingsrom i min barndoms steinerskole. Også hos deltakerne er det mye hjemmestrikk og heklede plagg. Jeg tror jeg i forventning har prøvd å speile det i forkant, ved å ta på meg en «forestcore» genser i ullmiks, selv om den er fra Zara (ikke særlig biodynamisk). De andre deltakerne er dog overmåte hyggelig så trikset ser ut til å ha funket.
Kristensamfunnet bryter muligens med en del mainstream kristendom teologisk sett
Selve handlingen er distinkt forskjellig fra mine egne pinsekarismatiske referansepunkter, og ligner mer en forenklet høymesse fra folkekirken, eller en katolsk messe. Dette er ikke spesielt merkelig med tanke på inspirasjonen (se faktaboks).
Det er flere overlappende elementer her; de liturgiske klærne, den gjentagende korsingen, flittig bruk av røkelse og ikke minst nattverden, eller «kommunionen» som presten på forhånd har påpekt at han har et transsubstansjonelt syn på. Altså at brødet og druesaften forvandles faktisk til Jesu legeme og blod. Det samme tror som kjent katolikkene, men der kunne jeg ikke tatt del i nattverden, slik presten oppmuntret meg til her.
Konservative og liberale
Dette bringer meg også til noe av det jeg oppfatter som en særegenhet med Kristensamfunnet, i alle fall i besøket mitt hos dem. De er på en måte konservative: det er en stram liturgi rundt handlingen med assosiasjoner både i form og innhold til høykirkelige sammenhenger, også med noen klare kjøreregler som å ikke bruke noe teknologi (film og bilde) under sakramentet. Samtidig er det noe radikalt liberalt til stede. Én ting er at hvemsomhelsten kan komme opp å få nattverd, men den religiøse- og tankefriheten de forfekter er slående.
---
Kristensamfunnet
- Omtales som bevegelse for religiøs fornyelse.
- Ble etablert av unge katolske og lutherske teologer på starten av 1920-tallet, blant annet inspirert av Rudolf Steiners antroposofi.
- Det er vanlig å anta at bevegelsen har 35.000-40.000 medlemmer på verdensbasis, de fleste i Tyskland og Skandinavia. Om lag 2500 medlemmer i Norge.
- Er ikke medlem av Norges kristne råd.
Kilde: snl.no
---
Kristensamfunnet er nemlig fri for dogmer og har ingen bindende trosbekjennelser man må eller bør slutte seg til. Dette er formidabelt på utstilling i liturgiens teater, da prestens liturgiske klær, ca. halvveis i handlingen, blir tatt av han før han sier «credo» en slags trosbekjennende del som likner den apostoliske trosbekjennelsen. Men med det (jeg oppfatter) som formuleringer typiske for kristensamfunnet, som: «syndens sykdom», «menneskevesenet», «jordtilværelse» og «åndelig-fysisk». Uansett, presten blir bokstavelig talt strippet for sin stilling før credoen fremføres, nettopp for å poengtere at han sier den som privatperson.
Det er heller ingen preken denne handlingen I pinsekarismatikken utgjør talen et slags crescendo i gudstjenesten med 30 pluss patosfylte minutter med formaning og oppmuntring, men hos Kristensamfunnet opptar andaktsordene ikke mer enn tre-fire minutter, får jeg høre.
Annerledes bokpryd
Jeg kommer i tankene Max Weber den store sosiologen som de sikkert studerer på andre siden av gaten, og hans begrep om «karismatisk autoritet». Det er en kjensgjerning at mange fri- og pinsemenigheter har dette trekket, hvor det er predikantens tiltrekkings- og overbevisningskraft som får nye sjeler til kirken, men også får dem til å bli der, en evangelikalsk populisme. På godt og ondt.
Dette gir dog god mening gitt de ulike teologiske kontekstene. I protestantisme må trosinnholdet læres, kommenteres, forsvares og formidles. I fraværet av dette, og nærvær av den store individuelle friheten Kristensamfunnet har, sitter jeg med inntrykket av at det rett og slett blir mindre snakk om hva troen er. Mine protestantiske instinkter, som er trent opp til å ha den riktige teologien, settes på prøve i et slikt klima. Men kanskje er det en god øvelse for meg?
For Kristensamfunnet bryter muligens med en del mainstream kristendom teologisk sett. Hvis man vil ta på seg rollen som inkvisitor er det en enkel jobb å kommentere de mange forskjellene på Kristensamfunnet og vestlig kristendom. Samtidig må jeg huske på at mitt eget pinsekarismatiske utgangspunkt var ute av varmen for ikke mange år siden, historisk sett. Ikke minst tvinger besøket meg til å tenke at på tross av teologiske forskjeller, og at bokhyllene prydes av Steiner, Goethe og Bjørneboe, ikke Lewis, Luther og Barrat, opplever jeg det som et ektefølt felleskap samlet rundt sannhetssøken, og Kristus Jesus.
Og hvis jeg ikke husker helt feil, var vel det noe av poenget med å være et samfunn av kristne, eller Kristensamfunnet, om du vil.