Kristne ledere som snakker høyt om andres synd, og hvisker om egen, får et stort troverdighetsproblem.
Tidenes beste kommunikator av det kristne kjernebudskapet, Paulus, var overtydelig på rollefordelingen: «Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største».
Med nåde som base kunne han finne styrken gjennom sin erkjente svakhet. Og det ble kraft og liv. Det kommuniserte til folk flest. Det er en kristen leder jeg kan ha tillit til.
Ja, vi lever i et overseksualisert samfunn.
Bekymret som kristen
Pastor Daniel Sæbjørnsen har gode poenger om de ødeleggende sidene ved den seksuelle revolusjonen.
I likhet med ham, er også jeg bekymret over en seksualisering av barne- og ungdomstiden, over at porno-nettsteder er blant nordmenns mest besøkte (inklusive i kristne miljøer, viser undersøkelser) og at samtiden har en naiv tro på at man kan gå direkte fra uforpliktende kvantitets-sex og rett inn i et stabilt og forpliktende samliv.
Jeg er bekymret som pappa, som kristen og som medmenneske.
Men så er det da heller ikke det jeg adresserer i mitt innlegg.
Mitt anliggende er at forkynnelse om sex i kirker og menigheter alltid må starte med evangeliet og det felles startpunktet for oss alle. Om folk får et feil bilde av evangeliet, så blir det følgefeil, og all forkynnelse om synd blir en streben etter at vi skal fikse kristenlivet selv, og frelse oss selv.
Det er der skammen kommer inn. Det er der de falske gudsbildene kommer snikende og reduserer mennesker i stedet for å løfte dem opp.
For å vie metaforene et lite besøk: Gud døde for epleskrotten. Og om synden tar biter av det hele eplet, så er vi epleskrotter hele gjengen. Om du er en krøllete seddel, så er jeg det også. Og bare for å fjerne all tvil - også på seksualmoral - så hever Jesus standarden kraftig i Matteus 5, 28.
Og her tror jeg nettopp mange pastorer ødelegger sin egen forkynnelse, med at det kan virke som det kun er seksuell synd som ødelegger oss. All synd ødelegger oss, og vi trenger Guds nåde. Alle mennesker bærer med seg sår og arr i løpet av livet som er konsekvensen av synd.
Ulike symptomer, felles årsak
Vi må gjøre noe med rotårsaken, mens vi i kristne sammenhenger er notorisk opptatt av symptomene. For der symptomene er vidt ulike for ulike mennesker, er rotårsakene felles.
Derfor bygger det alltid fellesskap internt i den kristne bevegelsen når vi våger å adressere rotproblemene som angår oss alle sammen. Vi er alle fanget i vår hang til faenskap. Det er syndefallets konsekvens. Og jeg mener kristen forkynnelse bærer galt avsted når vi ikke møter evangeliets sannhet om oss alle først.
Lytt til erfarne syndere
Det er derfor Anonyme Alkoholikere er den mest evangeliske forsamlingen jeg noensinne har vært en del av.
Hva var det vi alle hadde til felles rundt bordet? Jo, vi var samla fordi vi hadde faila og innrømmet det. Vi var alle like. Den rangeringen vi bevisst eller ubevisst holder på med ellers i samfunnet, var borte.
Vi var en gjeng angrende syndere som bare håpa på en mulighet for oppreisning. Og da stod døra vidåpen for nåden. Vi hadde ikke akkurat fulgt Sæbjørnsens moralske regler noen av oss, men nåden var stor nok til å lege det også.
Selv fikk jeg et møte med Gud som er akkurat slik som den faren Jesus fortalte oss om i lignelsen om den bortkomne sønn. Den åpne og svært overraskende favnen, er mitt gudsbilde. Og den favnen har siden endret meg innenfra.
Folk flest er ikke pinsekarismatikere
Vi må ikke la noe stå i veien for at nordmenn flest i dag kan få møte denne åpne favnen. Det finnes ikke noen annen kraft som kan endre våre hjerter og sinn, enn Guds nåde og Den hellige ånds kraft.
Dallas Willard sa det slik: «As Christians, we know we should become more like Jesus - so we try to act differently. But changing our outward behavior doesn’t change our hearts. Only God’s grace can do that.»
Jeg synes vi ofte devaluerer kraften i Guds nåde og underkommuniserer hvor livsforvandlende det er å tre inn i en relasjon med Guds sønn.
Ingen forblir den samme etter å ha erfart ekte nåde. Folk som får møte den aksepten på tross av, og ikke på grunn av, vil alltid respondere med et ønske om å endre seg.
Det skjer alltid noe med folk som tør å møte sannheten om seg selv. Jo sannere vi erkjenner at vi er de vi er, jo mindre blir vi de vi var.
Min agenda er Jesus
I min bok Rebranding the Church undersøker jeg to teser:
- Tese 1: Kirkens innflytelse er direkte proporsjonal med dens tydelighet på Jesu liv, død og fysiske oppstandelse.
- Tese 2: Kristne er ikke annerledes enn andre. Ingen av oss strekker til. Men forskjellen ligger at vi har akseptert Jesus Kristus som vår frelser fra vår inngrodde egoisme. Vi kan kun etterleve idealer som «elsk din neste som deg selv», elsk dine fiender», og «gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg», i den grad vi lar Jesus forvandle oss innenfra.
Jeg kan betrygge Sæbjørnsen om at agendaen min er en ganske annen enn den stråmannen han rettet sitt forrige innlegg til. Min agenda kan oppsummeres i ett ord: Jesus.
Alt som står i veien for at folk flest kan få et møte med Jesus og innlede en relasjon med ham, sier jeg fra om. Og det vil jeg gjøre helt uavhengig av hvor i kirkelandskapet det forekommer.
Folk flest er ikke karismatikere
Jeg savner ledere som er sultne på å formidle gode nyheter til folk flest. For folk flest er ikke pinsekarismatikere. Det handler ikke om å vanne ut evangeliet, nei det handler om radikalt å gjenoppdage det i all sin rå kraft - Guds kraft til frelse.
Sannheten er ikke et sett dogmer, men en person. Og vi må sette all vår kraft inn på å lede folk inn i en relasjon med Ham. Hvis Jesus får forandre oss innenfra, så kan vi forandre verden. Men rekkefølgen er kritisk. Vi må ikke kommunisere en prekvalifisering eller en rangering. Og det er svært alvorlig at det er nettopp det så mange oppfatter.
Derfor kan det være lurt å lytte til erfarne syndere. Vi har lært et og annet om at kraften fullendes i svakhet og at «min nåde er nok for deg».