Morten Holmboe og andre hevder at felleskristen erklæring om «kjønns- og seksualitetsmangfold» belaster familier som er basert på adopsjon. Det er en urimelig kritikk.
Erklæringen understreker at relasjonen mellom mor, far og barn er biologisk unik. Dette er ikke noe oppsiktsvekkende normgrunnlag. Også menneskerettighetene, med barnekonvensjonen og andre konvensjoner, har biologisk tilknytning mellom foreldre og barn som norm og utgangspunkt for foreldreskap. Det betyr ikke at andre grunnlag og strukturer for familie og omsorg enn den slektsbaserte, biologiske kjernefamilien dermed avvises.
Viktig korrektiv
Den felleskristne erklæringen er tvert imot et korrektiv til reformer som avviser at personer uten biologisk tilknytning til barnet må adoptere barnet for å bli juridiske foreldre, fordi slike vilkår om adopsjon påstås å være diskriminerende.
Dagens utfordring er ikke krav om rett til å adoptere, men krav om å etablere juridisk foreldreskap direkte av relasjonen til kvinnen som føder barnet, og krav om juridisk foreldreskap direkte av avtaler om assistert befruktning uten medisinske indikasjoner. Det er en konstruert likestillingsagenda som utfordrer adopsjonsinstituttet, ikke en tydelig kristen familieforståelse som inkluderer adopsjon.
Allerede med reformen felles ekteskapslov i 2008 vedtok Stortinget en ny § 4a i barneloven: «Eit barn kan ikkje ha både ein far og ei medmor». Medmor blir juridisk forelder uten krav om adopsjon. Noen år senere ble det vedtatt en midlertidig lov og forskrift som i en periode ga juridisk foreldreskap etter surrogati i utlandet. Heller ikke dette med forutsetning om adopsjon.
Radikalt forslag fra Venstre
Venstres radikale forslag i Stortinget før jul om en såkalt kjønnsnøytral pater-est regel, tar dette videre, og dokumenterer politisk press for å fjerne biologisk tilknytning som vilkår for foreldreskap.
Dette er forslag som ikke fremmer adopsjon. I dette bildet er kristne normer en kompetent motkultur. Ikke for å blande seg inn i andres liv og rettigheter, men for å beskytte vilkår for reproduksjon og foreldreskap som burde være en selvfølge i et demokrati basert på menneskerettighetene.
Dersom konseptet «den valgte familien» settes i system som samfunnsnorm og grunnlag for politiske reformer og juridiske rettigheter, vil dette ha vidtgående konsekvenser i barneloven, adopsjonsloven, arveloven, helselovgivningen og hele samfunnets organisering. Det vil kreve deregulering av ekteskapet, hva angår både kjønn og antall. Menneskelig reproduksjon vil bli omdefinert ved deregulering av bioteknologien og assistert befruktning.
Juridisk foreldreskap uten vilkår om biologisk tilknytning vil bli ny norm, og objektive kriterier vil fjernes fra all definisjon av kjønn.
Erklæringen understreker at relasjonen mellom mor, far og barn er biologisk unik
Snudd på hodet
Adopsjon har ingen slike gjennomgripende konsekvenser. De grensene som den felleskristne erklæringen trekker, handler derfor ikke om adopsjon. Adopsjonslovens formål og innretning er ikke bestridt av kristne organisasjoner, personer og normer. Selv om det ikke er formulert eksplisitt, står erklæringen tvert imot opp for normer og verdier som betyr at etablering av foreldreskap til andre enn barnets biologiske mor og far, som hovedregel må forutsette adopsjon.
Venstres svært ytterliggående forslag fikk ikke flertall i Stortinget før jul, men samme temaer er varslet tilbake til Stortinget senere denne våren med behandlingen av ny barnelov.
Med dette bakteppet er det å snu saken fullstendig på hodet å kritisere den felleskristne erklæringen for å ha noen agenda mot adopsjon. I møte med dagens ekstreme politiske reformer, leverer den felleskristne erklæringen et sterkere forsvar for adopsjon enn de som kritiserer den.