Jeg vokste opp i et godt, ikke-kristent hjem og fikk tidlig venner som hadde kristne foreldre. Jeg ble med i sangkor, senere også flere kristne kor. I konfirmasjonsalderen tok jeg et standpunkt om å bli kristen. Vi ble en stor ungdomsgjeng som gikk på møter på bedehuset i regi av Ungdomsforeningen. Det var et ganske skarpt skille i bygda vår mellom de som gikk på bedehuset og de som gikk på ungdomshuset. Stort sett var dette en fin tid, selv om jeg undret meg over en del menneskebud, tordentaler fra enkelte predikanter og et stadig tilbakevendende: «Omvend dere!»
Vanskelig misjonærtid
Min familie, daværende ektemann og vår lille sønn, reiste ut til Bolivia som misjonærer. Etter endt periode kom vi tilbake til Norge. Det ble en vanskelig tid, av flere grunner, men mest på grunn av vonde opplevelser som hadde hendt i Bolivia. Jeg ba mye, gråt og ba mer. Men Gud var og ble borte.
Jeg delte noe av dette med mine venner og familie. Noen hørte på, andre kom med bibelord og en lurte på om jeg var frafallen. Noen møtte meg også med taushet. Det ble en periode i livet mitt hvor jeg til slutt en dag erkjente at jeg ikke lenger trodde eller kalte meg en kristen. Lettelse var det jeg opplevde da, men også litt vemod. Kristenlivet hadde vært en del av meg. Dette var for ca 15 år siden.
Jeg kan fortsatt kjenne på lettelse – ingen frykt. Jeg har i ettertid gjort meg noen tanker: Mange møter har jeg vært på tidligere; noen gode prekener, men også taler som for meg opplevdes som litt skremmende (tro basert på frykt for å ikke komme til himmelen), taler som ble for upersonlige og en del rett og slett kjedelige.
Kristenlivet var som i en boble. Jeg opplevde et strev, ikke frigjørelse. Det ble livshemmende, ikke livsfremmende. Min opplevelse var også at det kunne være skråsikre svar, selv om tro er tro og ikke noe man vet, og lite rom for andres synspunkter og undring generelt.
Jeg har ikke behov for å kalle meg noe, og heller ikke noe ønske om at andre skal definere meg
Åpenhet og nysgjerrighet
I dag tror jeg fortsatt at Jesus er en god mann. Det er fint å lese om hvordan han var sammen med vanlige mennesker og skeptisk, ja til og med sint på skriftlærde, fariseere og de eldste. Jeg har ikke behov for å kalle meg noe, og heller ikke noe ønske om at andre skal definere meg. Og når Gud er kjærlighet, er det vel rart om han ikke ønsker alle velkommen til sin himmel? Jeg skulle også ønske at vi kunne ha mer respekt for andres tro, ikke frykt for det ukjente, men møte andre med åpenhet og nysgjerrighet.