Vårt Land har analysert hva slags kirketilknytning de mest sentrale tillitsvalgte i Kristelig Folkeparti har. Her er det mye frikirkelighet, med tilknytning til pinsebevegelsen som den mest tydelige faktor.
Politisk redaktør Berit Aalborg skriver i en kommentar at dette historisk sett er en forholdvis ny situasjon, og at det kan være noe av forklaringen på partiets svake oppslutning, både ved valg og meningsmålinger (Vårt Land 20. februar).
Det er ingen tvil om at historisk sett har tyngdepunktet i KrFs velger- og medlemsmasse tradisjonelt har ligget i luthersk lavkirkelighet, mer enn i det vi i dag oppfatter som folkekirkevirkelighet. Det er også et historisk faktum at det var på et forholdsvis sent tidspunkt at frikirkeligheten ble en del av KrFs DNA.
Fra 1933 og fram til i dag har anslagsvis 150 politikere representert KrF på Stortinget i kortere eller lengre tid, fra noen dager som vararepresentanter til lange perioder, med Kjell Magne Bondeviks 32 år som den lengste. Mange av disse hadde bakgrunn som emissærer i ulike lutherske legmannsbevegelser, eller som tillitsvalgte i disse.
Å nominere frikirkelige
I 1969 ble den ordinerte presten Arne Sæther valgt inn for KrF i Møre og Romsdal, men også han hadde sin bakgrunn i legmannsbevegelsen. Da Asbjørn Haugstvedt ble parlamentarisk leder i 1972, mens Lars Korvald var statsminister, var det første gang en pinsevenn fikk et såpass sentralt verv i KrF.
Da Kåre Kristiansen ble nestleder i KrF i 1961, og leder først i 1975. I sine memoarer nevner han sitt kirkemedlemskap i Det norske misjonsforbund (nå Misjonskirken Norge) som årsaken til han ikke ble partileder i 1965, da det skjedde et lederskifte. I stedet ble indremisjonsmannen og stortingsrepresentant Lars Korvald valgt. Kåre Kristiansen var ikke stortingsrepresentant i 1965, noe som nok har vært vel så viktig i valgkomiteens vurdering som kirkemedlemskap.
Jeg tror ikke at det vil trekke mange stemmer når KrF tilsynelatende binder seg til Solberg/Listhaug-masten enda en gang
Her kan også nevnes at da KrF gikk inn i Willoch-regjeringen i 1983 var tre av de fire statsrådene partiet hadde medlemmer av frikirker: To pinsevenner og en fra Misjonsforbundet. Akkurat dette var imidlertid den gang unntaket, og ikke regelen. Det kunne sitte langt inne å velge eller nominere frikirkelige til verv i KrF helt fram til 1970- og -80-tallet. Den såkalte «bekjennelsesparagrafen», som var en del av partiets lovverk helt til 2013 fungerte tidvis like mye som en bedehusparagraf eller Luther-paragraf, som en «Jesus-paragraf».
Mangel på politikk
Først på 1990-tallet kunne KrF med stor rett beskrives som et bredt, økumenisk fellesskap som spente fra det man den gang kalte Kristen Senter-bevegelsen til katolikker.
Slik jeg leser Berit Aalborgs kommentar, mener hun at denne økumeniske bredden ikke er like omfattende lenger. Det tror jeg hun har rett i. Men jeg er mer usikker på det er her man finner forklaringen på partiets synkende oppslutning.
Den skyldes snarere partiets politikk, eller kanskje mangel på politikk. KrF har en lang tradisjon for å være et hjertesaksparti og et verdiparti i norsk politikk. Ved valgene i 1973 og 77, og i 1997 var det nettopp slike saker som sto i fokus og sikret stor oppslutning. Samtidig har KrF, som alle politiske partier, et ønske om makt og innflytelse. Første gang partiet deltok i en regjering var i 1963, senere har man vært med i ytterligere sju regjeringer. Samtlige av disse har vært på «borgerlig» side; to av dem var sentrumsregjeringer der KrF hadde statsministeren.
Å ivareta de svake
På 1960- og 70-tallet var et «borgerlig» samarbeid naturlig ut fra at det var forholdsvis stor konsensus mellom de aktuelle partiene om det som kunne kalles verdipolitiske spørsmål. Den situasjonen har man imidlertid ikke hatt på denne siden av århundreskiftet. Jeg tror derfor ikke at det vil trekke mange stemmer når KrF tilsynelatende binder seg til Solberg/Listhaug-masten enda en gang og vil ha «en ny regjering» etter høstens valg, og at de verdisakene man vil arbeide for, nok avgår ved en stille død enda en gang.
KrFs store utfordring er derfor ikke å skulle hente inn flere velgere og medlemmer fra de folkekirkelige miljøene, men rett å slett å utmeisle en politikk som oppleves relevant for mer enn de tre-fire prosentene som sier de vil stemme på partiet i dag. Dette må være en politikk som handler om utjevning, som ivaretar de svake i samfunnet, som verner om skaperverket og som er fokusert på internasjonal solidaritet – saker som de partiene man eventuelt skal samarbeide med i en «ny» regjering verken er opptatt av eller snakker om.