I to kronikker har professor Trond Skard Dokka forsøkt å tegne den politisk-religiøse profilen til president Trump (VL 31.01 og 15.02). Trumps religiøsitet er betinget av den amerikanske «Civil religion», den er uten Jesus, og postkonfesjonell. Det er poengene i Skard Dokkas analyse. Jeg har valgt en annen innfallsvinkel.
Puritansk kristendom
Alexis de Tocqueville (1805-1859) var den første som analyserte det amerikanske demokratiet. Han mente at lokaldemokratiet i småbyene i New England var avgjørende for Amerikas levende demokrati. I småbyene bodde for det meste puritanere, som var flyktet fra England på grunn av religiøs undertrykkelse. De hadde røtter i en radikalprotestantisk bevegelse fra reformasjonstiden. De var inspirert av Calvins lære og fant tilhold også i England. For å unngå forfølgelse fra kongemakten og Den engelske kirken krysset de storhavet og fant tilflukt i New England.
For puritanerne var Bibelen Guds lov. Den var avgjørende norm for liv i kirke og samfunn. Troende dannet ved gjensidig overenskomst selvstendige religiøse fellesskap (kongregasjonalisme), ikke underlagt overordnet kirkelig autoritet og hierarki. Alle troende var like. Menigheten ble styrt etter demokratiske prinsipper. Av Calvin hadde de lært at materiell rikdom var en velsignelse fra Gud og et tegn på at man var utvalgt til frelse.
Utvelgelse og rikdom hørte sammen. Dessuten motiverte kalvinismen de troende til aktiv politisk innsats for at samfunnet skulle etterleve Guds lov i Bibelen. Det skapte spenninger i det amerikanske samfunn.
Religiøs dimensjon ved innsettelsen
Trumps innsettelse hadde i pakt med tradisjonen en religiøs dimensjon med gudstjeneste og bønner – for presidenten, hans familie, medarbeidere og hans kommende tjeneste. Men særlig viktig var Trumps egen religiøse identifikasjon og hans oppfatning av USA som stat og nasjon.
Hos Trump ser vi et puritansk tenkesett både i hans selvoppfatning og politiske profil. Han skal lede en nasjon, som er utvalgt til å være «under Gud», frem til lykke, rikdom og en mektig posisjon i verden. Lykke og rikdom får den som er utvalgt av Gud.
Og Trump er selv utsett av Gud til sin tjeneste, bevitnet ved en mirakuløs redning fra døden. «Amerika skal bli stort igjen» politisk og ikke minst økonomisk. Det som her reflekteres er kalvinismens oppfatning av menneskets gudsrelasjon og en politisk aktivisme formidlet ved puritanismen.
Det tydelige puritanske draget leder til en slags nasjonal herlighetsteologi
Likhetstradisjon
Det amerikanske demokrati hviler også på en annen idetradisjon. I uavhengighetserklæringen fra 1776, heter det: «Alle er skapt like. Av sin Skaper er alle gitt visse umistelige rettigheter. Blant dem er retten til liv, frihet og å søke etter lykke.» I deklarasjonen er en naturrettslig begrunnelse av demokratiet. Her er ingen «Kristus», men tro på Gud som Skaper. Inspirasjonskilden er den angelsaksiske opplysning. Amerikansk kulturell og politisk identitet er formet ved en spenningsfylt syntese av opplysning og puritanisme/kalvinisme.
Trumps religionspolitiske profil avtegner denne syntesen. Det tydelige puritanske draget leder til en slags nasjonal herlighetsteologi. Men samtidig vil han basere sin politikk på «sunn fornuft». Her er opplysningstradisjonen merkbar. Som president står Trump opp for «Pro Life» i abortspørsmålet. Han avviser at det gis flere enn to kjønn – mann og kvinne. Dette kan han begrunne ut fra fornuften. Og han blir støttet både av protestanter og katolikker. Men det reises også kvass kritikk fra mange hold – også katolsk, men særlig protestantisk. Det teologisk-konfesjonelle perspektiv kan vi la ligge. Det er mer fruktbart drøfte den politiske fornuft som her kommer i flere utgaver.
Sannhetsrelativisme
Den episkopale biskopen i Washington, som talte ved gudstjenesten som innledet presidentinnsettelsen, Mariann Edgar Budde, lanserte en oppfatning av politisk fornuft som hun mente kunne skape enhet og samforstand i samfunnet:
1) Å høyakte ethvert menneskets verdighet, dvs. å bevare respekt for annerledes tenkende.
2) Å ærlig stå opp for det som er sant.
3) Å innse at vi ikke hevde noe som absolutt rett eller absolutt galt.
Hos Budde møter vi den moderne liberalismes tenkesettet i et nøtteskall. Enhet og samforstand i samfunnet på tvers av konflikter skapes når absolutte sannheter legges til side, og vi innser at enhver «sannhet» er relativ. Da unngår vi at noen anser seg bedre enn andre. Slik omgjøres sannhetsspørsmålet til et spørsmål om den rette moralske holdning.
Den politiske fornuft bør baseres på naturretten som i dag er konkretisert i de alminnelige menneskerettigheter
En slik relativisme går på tvers av Trumps religionspolitiske ideer. Men Trump har arvet et kalvinistisk paradigme: Guds hemmelige utvelgelse blir empirisk dokumentert ved de utvalgtes rikdom. En slik idé gir ingen bærekraftig politisk fornuft som kan skape et samfunn der alle skal ha del i det felles gode. Det holder heller ikke teologisk. USA er ikke et folk Gud har utvalgt og gitt en særlig «rett» til rikdom og makt. Gud elsker alle folkeslag for de er skapt av ham. Og frelsen skal forkynnes dem alle (Apg 17,26; Matt 28,19).
Førpolitisk forankring
Den politiske fornuft bør baseres på naturretten som i dag er konkretisert i de alminnelige menneskerettigheter. Men de kan ikke forankres i vitenskapene, heller ikke i vår jegbevissthet. Det vil ende i subjektivisme og relativisme. Det må gis en førpolitisk forankring – i Gud. Han er virkelighetens grunn og livets opphav. I Kristus har han åpenbart seg og lært oss at Guds vesen er kjærlighet og at mennesket er en person skapt i Guds bilde som er ment å leve i kjærlighetens fellesskap i pakt med Guds vilje og formål.