Den siste tiden har flere kritisert den felleskristne erklæringen, spesielt i lys av adopsjon. Jeg er selv adoptert og snakker fra min posisjon. Dette kommer som et motsvar til Jan Harsem sitt innlegg i Vårt Land 17. februar.
Svært kritikkverdig
Harsem skriver at «Morten Holmboe og andre hevder at felleskristen erklæring om ‘kjønns- og seksualitetsmangfold’ belaster familier basert på adopsjon. Det er en urimelig kritikk.» Først og fremst er det viktig å belyse denne kritikken. I Maria Arredondo Sødal sin kritikk henviser hun til en adoptivfar, og jeg har selv diskutert dette med mine foreldre. Vi opplever denne erklæringen som en klar ekskludering av vår familie. Å påstå at denne typen kritikk er urimelig, er ikke bare feil, men viser også at Harsem ikke tar hensyn til de erfaringene som de som faktisk føler seg berørt, deler. Dette er svært kritikkverdig.
Videre hevder Harsem at erklæringen ikke har noen agenda mot adopsjon, men den nevner heller ikke adopsjonsfamilier eksplisitt som likeverdige. I presiseringen nevnes det at «adopsjon kan være en høyverdig og god familieform til barns beste». Dette kan skape en oppfatning av at biologiske familier er mer verdifulle enn adoptivfamilier.
Dersom erklæringen faktisk hadde anerkjent adoptivfamilier, eller i det minste ikke hatt noen agenda mot adopsjon, burde den ha inkludert en presisering som: «Alle adoptivfamilier er Gudvillet og likeverdige med biologiske familier.» Fraværet av en slik presisering bidrar til uklarhet om adoptivfamiliers plass og verdi, selv om det ikke nødvendigvis er hensikten. I praksis fører fraværet av denne presiseringen til opplevelsen av en underliggende agenda mot adoptivfamilier.
Politisk agenda om likestilling
Harsem mener at det som utfordrer dagens forståelse av adopsjon, er en politisk agenda om likestilling, og ikke nødvendigvis en kristen, familietradisjonell forståelse av foreldreskap og adopsjon. Dette dreier seg ikke om en «konstruert likestillingsagenda» som utfordrer adopsjonsinstituttet, men heller om at denne «agendaen» representerer en utvikling i hvordan familiebegrepet blir forstått.
Adopsjon er en etablert juridisk og etisk praksis for å sikre barns rett til omsorg, men det betyr ikke at andre former for juridisk foreldreskap automatisk svekker det. Å anerkjenne ulike måter familier dannes på, inkludert assistert befruktning, betyr ikke at adopsjon mister sin verdi. Tvert imot viser det at samfunnet respekterer mangfoldet i måten familier lages på.
Lovgivning tilpasser seg samfunnet, men det betyr ikke at den grunnleggende verdien av familie forsvinner
Foreldreskap uten genetisk slektskap
Når erklæringen ikke tydelig anerkjenner adoptivfamilier, fører det til økt stigmatisering og usynliggjøring av disse familieformene i samfunnet. Lovgivning tilpasser seg samfunnet, men det betyr ikke at den grunnleggende verdien av familie forsvinner. Reformene handler ikke om å fjerne biologisk tilknytning, men om å sikre juridisk trygghet for barn i ulike familiekonstellasjoner.
Å åpne for juridisk foreldreskap uten biologisk tilknytning betyr ikke at «objektive kriterier» for foreldreskap forsvinner. Det handler om å sikre barns rettigheter og stabilitet i ulike familiekonstellasjoner. Adopsjon og bonusforeldreskap har allerede vist at juridisk foreldreskap kan eksistere uten genetisk slektskap, uten at dette har ført til en oppløsning av «objektive kriterier». Snarere er det en tilpasning til samfunnets realiteter og barns beste.
Adoptivfamilier har krav på den samme respekten og anerkjennelsen som alle andre familier, selv i en såkalt «felleskristen erklæring».