Dette innlegget skrev jeg først med tanke på lesere av Utsyn, Misjonssambandets magasin. Men det ble avvist der. Redaktør Torbjørn Bjorvatn begrunner avvisningen blant annet med at «Øystein Stenes podkast om misjonærbarna» som jeg ønsker å oppfordre alle – ansatte som frivillige – i Misjonssambandet om å lytte til, «omtaler historiske forhold» og videre at «Misjonssambandet og Sendt Bort har inngått forlik. Historien er som den er, men saken står annerledes nå. Så vidt jeg vet, omtaler ikke TV-programmene ‘Under Guds øyne’ og det om Knutby-saken Misjonssambandet i det hele tatt.»
I tillegg framholder redaktøren at kritikken må «ta utgangspunkt i dagens situasjon, ikke fortida.» Her mener jeg Utsyns redaktør bommer på mitt anliggende, som er: Mange i Misjonssambandet lider fordi organisasjonen ikke har klart å ta tak i usunn lederkultur.
Les hele tilsvaret fra Bjorvatn her.
Det er nettopp dagens situasjon som smerter meg: I stedet for å erkjenne, innrømme og beklage forhold i fortiden og ta et oppgjør med usunn og skadelig kultur, blir mye fortiet og prøvd dekket over, og slik får denne kulturen fortsette. Videre påstår jeg ikke i mitt innlegg at noen av TV-seriene jeg anbefaler misjonsfolket om å se, omtaler Misjonssambandet.
Jeg påpeker derimot at jeg kjenner igjen flere av mekanismene som menighetene vi blir kjent med i disse TV-programmene, led under, og jeg vil gjerne rope et «varsku». Primært ønsket jeg å nå misjonsfolket gjennom Misjonssambandets eget organ, men når redaktøren ikke ønsker en åpen samtale der, sendte jeg heller innlegget til Vårt Land. Her er innlegget jeg ønsket publisert i Utsyn:
Da jeg havnet på Fjellhaug
Jeg skriver for å anbefale både Fabels podkast Misjonærbarna med syv episoder og TV2 sin serie «Under Guds øye» med seks episoder.
Se gjerne også «Vi møtes på tvers» der skaperen av serien, Tonje Steinsland, blir intervjuet av Bjarte Ystebø i Kristen Media Norge.
Etter TV-serien om Knutby på NRK, som jeg også vil anbefale alle å se, skrev Endre Stene et svært leseverdig innlegg «Det idealiserte felleskapets farer» i Dagen. Det har jeg lest nå flere ganger med utbytte. Vi er alle i fare for sekterisme.
Men hvem er jeg å anbefale slike serier til misjonsfolket? Mange har nok hørt eller lest om meg og oss. Men en liten introduksjon: Vi hadde gullbryllupsdag i august i fjor. Jeg har «vært gift» like lenge med Misjonssambandet. Men allerede før jeg giftet meg og flyttet til Norge, hørte jeg mye godt om Misjonssambandet. Vi fikk talerhjelp på forskjellige møter og stevner fra Norge, blant annet av Gabriel Eikli «med stort hjerte for Finland» som han sa det.
Som ung og nyomvendt kristen havnet jeg til slutt på Bibelskolen Fjellhaug på tremånedlig bibelskole januar 1974, der jeg møtte min mann Reidulf. Snart etter at vi giftet oss det året, sendte vi en søknad til Misjonssambandet. Vi fikk 13 rike år i Tanzania som misjonsleger i perioden 1978-2007. Også vår storfamilie har vært engasjert i Misjonssambandet. Et barnebarn lurte på om mormor hadde blitt berømt da hun så meg på første siden av Utsyn høsten 2016. Jeg er nok ikke berømt, men vil med stor styrke si at jeg har vært takknemlig for og glad i Misjonssambandet.
Et år tynget av sorg
Men i vårt årlige julebrev, altså 51. årgangen, måtte jeg skrive: «Selv om året har vært rikt med mange feiringer, samvær og opplevelser, har vi også vært tynget av sorg. I februar hørte vi Misjonærbarn-podkasten av Øystein Stene på Fabel. Etter den 5. og 6. episoden har jeg vært mørbanket i sjelen. Endelig har vi fått noe innblikk i maktmisbruket som har foregått i flere år bak kulissene i Misjonssambandet. Vi har fått litt kontakt med noen av dem som har fått oppleve urett personlig.»
Da jeg i romjulen så alle seks episodene av «Under Guds øye», slo det meg smertefullt at flere av samme tegn på sekterisme ser jeg i min egen organisasjon.
Spesielt tre ting la jeg merke til: Vi må ikke kritisere våre ledere! Det har jeg lest blant annet i Dagen som sitat fra hovedstyreformannen, Knut Espeland, i tillegg til i Dagens omtale av taushetsklausulen som ble signert av Øyvind Åsland og NLM i 2022: «Etter det Dagen erfarer innebærer avtalen at partene ikke skal omtale hverandre eller andre ansatte i virksomheten negativt».
Ved å erkjenne, bekjenne, gjøre opp kan vi ha ekte samfunn med hverandre! Hvorfor gjør vi ikke det?
For det andre er der lite transparens, jfr. blant annet rådsmøtet som heller ikke i høst tillot media å komme inn. I år presiserte dessuten Utsyn at pressen ikke hadde tilgang til møtet. Utsyn fikk være til stede, men vil ikke referere fra debatten og samtalene.
For det tredje, og det med mest alvorlige konsekvenser, er at varslere blir gjort til syndebukker, beskrevet slik at de virker å være bråkmakere som aldri blir fornøyde, som blir skjøvet ut, oppsagt etc.
Jeg snakket med en misjonærkollega og venn og spurte om vedkommende hadde sett «Under Guds øye». Det hadde han og sa spontant at han dessverre hadde sett analogier med vår organisasjon. Så det er ikke bare jeg «som ser spøkelser».
Situasjonen er alvorlig, det er tungt å se og innrømme. Ledelsen på alle nivå vil lede oppmerksomheten vår til «alt det gode og flotte vi får være med på i Misjonssambandet, Nordens største misjonsorganisasjon». Naturligvis gleder også jeg meg over at Guds rike går fram, men jeg er enig med den samme misjonærkollegaen som sa: «Guds rike går fram – på tross av oss!»
Vandre i lyset
Men hva med de av oss som har opplevd urett, dårlig behandling, usannheter, løgner, utfrysing etter å ha prøvd å peke på ukultur mellom oss, ofte på vegne av andre? Kan vi bare gå forbi, tie, ikke bry oss? Det er tydelig mye uoppgjort ennå i Misjonssambandet som vi ikke må «feie under teppet» om vi skal kunne få oppleve samfunn med hverandre og Guds velsignelse over arbeidet vårt.
Det står i 1 Joh 1,7 hvordan vi kan ha samfunn med hverandre: «Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» Ved å erkjenne, bekjenne, gjøre opp kan vi ha ekte samfunn med hverandre! Hvorfor gjør vi ikke det?