Mange er preget av et langt yrkesliv og er slik sett på en eller annen måte ‘yrkesskadet’. Jeg vil tro at en urmaker – uten selv å tenke over det – sjekker om klokka på rådhusveggen går riktig, og at en møbelsnekker lar en kyndig hånd gli langs kirkebenken for å kjenne på kvaliteten. Slik er det også med meg.
Mitt ‘lyte’ er markedsføring som gjerne betyr kunder og kundeopplevelser. Det handler om produkt, presentasjon og kundeoppfølging som samlet gir en kundeopplevelse – god eller dårlig.
Når jeg deltar i gudstjenester og i andre kirkelige handlinger trives jeg. Men ‘yrkesskaden’ gjør at jeg – som møbelsnekkeren – samtidig og ubevisst kjenner på kvaliteten. Hvordan tolker og opplever ulike folk, altså sekkeposten ‘folk flest’ – for eksempel representert ved et gjennomsnittlig dåpsfølge – gudstjenestene? Engasjerer de, og er produktet og kundeopplevelsen slik at folk blir nysgjerrige og interesserte – og er det sannsynlig at et slikt engasjement vil kunne føre til økt oppslutning?
Opera var en gang folkelig
Da Giuseppe Verdi, en av verdens største operakomponister døde i hjembyen Milano i 1901, samlet det seg flere tusen mennesker langs gatene. Da begravelseskortesjen kjørte forbi, lød den vakre og mektige ‘Slavekoret’ av nettopp Verdi spontant fra de sørgende. I siste halvdel av 1800-tallet og ved århundreskiftet var Verdis musikk populær i brede lag av folket. Han var på sett og vis datidens Leonard Cohen.
For egen del er jeg glad i klassisk musikk, og har sans for Verdi. Etter at Lise Davidsen etablerte seg som verdensstjerne, ser jeg på og lytter gjerne til konserter med henne og hennes særpregede fyldig stemme. Til tross for en slik interesse har jeg aldri kjøpt billett eller overvært en operaforestilling – og kommer trolig ikke å gjøre det.
Operaelskere er i dag en relativt liten, men entusiastisk gruppe. Men det fenger ikke lenger bredt og er ikke lenger populært blant folk flest. De interesserte er altså begrenset til en liten ‘menighet’ – relativt sett.
Hva med dåpsfølget?
De som bærer barnet sitt til dåpen, har sin egen motivasjon og engasjement. Men hvordan opplever brutter’n Morten, onkel Lars og tante Reidun stunden i kirka?
Det er ikke usannsynlig at de oppfatter seg som fremmede og slik sett kanskje er litt utilpass. De anser seg trolig ikke å være en del av menigheten. De er på besøk og er derfor ikke øvet i noe av det som skjer. Og i løpet av vel en time skjer det veldig mye rituelt, og som jo er for de innvidde. Dåpshandlingen, som kommer tidlig i gudstjensten, er absolutt relevant. Den oppleves som høytidelig der barnet er i sentrum. Etter dette er deres ærend unnagjort, men de må fortsatt i høy grad forholde seg til det som skjer.
Bare det å følge med på når de skal reise seg, og når de skal sette seg krever en del oppmerksom. I likhet med en del annet er jo dette en litt sånn rar skikk?
Orgelmusikken oppleves trolig som noe fint og høytidsskapende. Men så er det allsangen. Noen slår kanskje opp i salmeboka, men de kan ikke melodien – som for det mest går i et høyt eller alt for høyt toneleie og som mange ikke får til å synge. Teksten kan være hundre eller et par hundre år gammel og er ofte med gammelmodige skrive- og uttrykksmåter – noe som kanskje ikke gir så mye mening.
Og så er det ulike tekstlesninger og bønner, og enda flere salmer. Alt virker fremmed og utilgjengelig. Og når presten synger én eller flere bønner – i stedet for å framsi dem, er det ikke lett å få med seg innholdet eller å forstå meningen. Slik er det også med opera. Vi hører vakker sang og musikken, men får ikke med oss ordene og innholdet i teksten.
Og så, etter postludiet er det slutt. Jo da, det har vært koselig med barnedåp og høytid. Men det er trolig ikke slik at Morten, Lars og Reidun og de andre tenker at dette vil vi ha mer av – før eventuelt neste barnedåp. I den grad de reflekterer over hva de har vært med på, kan det være at de føler seg som litt ufrivillige, og i hvert fall uforberedte deltakere i et rollespill, et tale- og musikkspill – altså en operaaktig forestilling, men med røtter flere hundre år lenger tilbake i tid enn Verdi.
Vi kan ikke ta for gitt at dette appellerer til andre enn de som har et aktivt tros- og kirkeforhold. Kanskje vi kan konkludere med at dette ikke, eller slett ikke har en slik appell?
Salmer på pøbb
Lewi Bergrud er en av drivkreftene bak ‘Salmer på pøbb’ – og som har betydelig appell. Konseptet når ut til troende og ikke-troende. Hans enkle og folkelige sanger skaper nysgjerrighet og entusiasme. Det er flere slike som Morten, Lars og Reidun som møter opp.
Motsatsen til dette var gudstjenesten i Nidarosdomen 1. juledag og som ble overført på NRK1. Vi og mange andre satte oss til rette og gledet oss til å ta del i høytidsgudstjenesten fra vakre Nidarosdomen.
Det ble mye høytid. Alt for mye høytid – slik vi her i heimen opplevde det. Det begynte med en for oss helt ukjent inngangssalme og deretter salmer som var tunge og krevende å synge.
Det er ikke en modig påstand å slå fast at dagens gudstjenester er fremmedgjørende
Oppsummert og litt uhøytidelig sagt, så var dette ‘opera’ – altså ikke folkelig. Og for å understreke det ble det på denne juledagsgudstjenesten sunget kun én kjent og tradisjonsrik julesang. Kun én! Slik fremmedgjøres lyttere og seere – for de som ikke alt har zappet seg videre.
Reformasjon 2.0: Forenkling
Gudstjenestene i Den norske kirke er bokstavelig talt fra en annen tid. Nei da, det foreslås ikke en gudstjenesterevolusjon, men i all uærbødighet forslås en forsiktig reformasjon. Sagt på annen måte: Gudstjenestene bør tilgjengeliggjøres og folkeliggjøres.
For eksempel kan det tenkes at mange ville bli lettet og nikke anerkjennende om ‘salmeboken’ ble byttet ut med ‘sangboken’ slik at synging ikke er for de få, men noe alle kan delta i – med engasjement og med full hals. Alt som kan sies bør sies og ikke synges, og siste rest av latin og gresk bør arkiveres. Men menigheten bør ikke være aktører i en innøvd liturgi – som krever kunnskap og øvelse og som er for de få i den innerste kretsen. Det er ikke en modig påstand å slå fast at dagens gudstjenester er fremmedgjørende.
Men kirken må heller ikke miste sin ‘sjel’. Derfor bør orgelet fortsatt være en naturlig del av gudstjenestene. Det går utmerket å synge sanger i ‘sangboken’ til orgelakkompagnement. Det bør fortsatt være vakre meditative øyeblikk til orgeltoner og et og annet stykke med klassisk kirkemusikk – samtidig som noen også kan dra i gang en allsang med gitar eller på piano og litt sånn ‘pøbbaktig’. Dette er spennende kontraster som vil gi liv og engasjement.
Kirken bør finne sin måte. Enkelte elementer bør bevares, noe som gir gjenkjennelighet. Men ellers bør det utvises mot og betydelig endringsvilje.