Prinsippet kalles Chestertons fence, eller på norsk, Chestertons gjerde, og er blitt en klar advarsel fra kulturkonservative, kristne eller ei. Som så mye fra Chesterton, er det dyp fornuft.
Samtidig aner vi tydelige blindfelt, eller opportune forglemmelser. Advarer vi like mye når Trump river gjerder?
For det kan synes selektivt når prinsippet løftes frem. En av visepresident Vances helter, Patrick Deneen, argumenterer i «The Failure of Liberalism» for at selve logikken i opplysningsidealet, troen på menneskets fremskritt så lenge vi fritt - autonomt - får velge det gode liv, fra etikk til økonomi, har uheldige sider.
Samtidig har samme logikk avgjort gitt store forbedringer. Samfunn som bygger på frihet og søker fremskritt er absolutt å foretrekke fremfor varianter av kommunisme og fascisme, enten de kommer gamle eller nye klær. Samtidig utfordrer og endrer logikken samfunn og lovverk, idealer og heltebilder, forventninger og selvbilder.
Tradisjon – fiende eller forbundsfelle
Resultatet er forutsigbart: Mange tradisjoner har gått fra å være livshjelp til å bli et problem, blitt tvangstrøyer fremfor helsetrøyer. Vi ser nye normer, og en annen forståelse av ikke bare staters og nasjoners rolle, men ekteskap og familie, jobb og utdannelse, kjønn og kropp, fødsel og død, landegrenser, religion og kultur.
Vi forventer å kunne realisere vårt sanne jeg i arbeid, fritid og relasjoner. Kall til å ofre seg for andre forstyrrer karrieren eller sees som undertrykkende retorikk, selv om ildsjeler fortsatt får pris på Idrettsgallaen. Skepsis mot innvandring forstås kun som rasisme og fremmedfrykt. Kritikk av personlige prosjekter oppfattes som avvisning av identitet, av mitt grunnleggende selv. Den er ikke bare til hinder for å bli den beste utgaven av meg selv, men rett og slett for å være meg selv.
En kulturkonservativ katolikk som Deneen ser ikke uventet uheldige følger. Ikke bare en oppløsning av normer og overstyring av naturen, men nye former for tvang og lover som rammer den enkeltes frihet. Jo mer ønske om personlig frihet, jo sterkere behov for en stat som kan hindre at min frihet går ut over andres.
Kulturkonservatives blindfelt?
På den andre siden forstår de fleste at ikke alle gjerder er viktige eller nødvendige. Bytter gården fra hest til traktor, eller går fra jordbruk til sykehus, kan det være greit å fjerne noen.
Men er man opptatt av at gjerder ikke bør rives for lett, er det merkelig ikke også å rekke opp hånden i møte med Trumps ordbruk om avtaler, institusjoner og lover.
For det er grunner til at NATO ble opprettet. Stormaktsdrømmer og statslederes vilje til å gå over lik bør ikke undervurderes. Fortsatt finnes de som synes å tro det gir bedre ettermæle å erobre land enn å bedre sitt eget. Skal ansvaret i NATO fordeles på nye måter, bør det ikke svekke alliansen underveis. Det er forskjell på å bygge om et sauegjerde i Agder og en demning ved Atlanteren.
Handelsavtaler handler om å åpne dører, vise smidighet, beherskelse og balanse. Nødhjelp gis i et til dels innviklet nettverk der selv rare prosjekter kan ha logikker som støtter samhold og diplomati, uten at alt kan forsvares.
Hva med «checks and balances»?
I et demokrati betyr ikke en valgseier at vinneren står over loven. Det ligger et realistisk kristent menneskesyn bak skillet mellom lovgivende, utøvende og dømmende myndighet, eller kontroll og balanse, checks and balances. Vi får håpe at USAs regjering ikke ser Ayaan Ayaan Hirsi som en farlig liberaler når hun på ARC-konferansen denne uken var så tydelig på behovet for at lover står over statens ledere. Mens Trump gir presidentordre om at kun presidenten og riksadvokatens tolkning av lovene gjelder.
Vi mangler ikke erfaring med at makt korrumperer, jo større, jo mer. Forlokkende løfter betyr ikke at en leder er drevet kun av edle motiver.
Slik David Brooks understrekte på samme ARC-konferanse, er det en utfordring når USAs regjering drives mindre av klassisk konservative idealer enn av å ødelegge det man ser som venstresidens institusjoner. Det blir ikke bedre hvis bordet fanges av spontane utspill og feil situasjonsforståelse, enten det handler om Russland og Ukraina, handel eller om ren forretningslogikk skal styre hvem man er mest tjent på å samarbeide med.
Uansett setter ingen opp gjerder uten grunn
Biff Tannen som rollemodell?
Vi kan diskutere hva Trump og Vance mener og egentlig er ute etter, utspill og ordbruk. Noen tolkninger er forhåpentligvis forhastede, men det er grunn til å klype seg i armen og kremte høyt når for mye minner om bøllen Biff Tannen i «Tilbake til fremtiden».
Uansett setter ingen opp gjerder uten grunn. I storpolitikken er de ikke tilfeldige eller trivielle. Vi trenger like mye bærende institusjoner og internasjonale lover, regler og forpliktelser, som nasjoner som er opptatt av egne borgere, ytringsfrihet og representativitet.
Vi trenger ledere som er gode forbilder, fra å tale sant til ikke å bakvaske eller stemple andre. Alle kan fordreie realitetene og holde ting skjult, men det er et dårlig tegn om åpenbare løgner blir en vane, for ikke å si metode i full offentlighet. Saken blir ikke bedre om usannheter skyldes at man er dårlig informert eller lever i en boble.
Mal gjerdene!
Ønsker vi et bedre samfunn, bør vi lytte til noe annet Chesterton også sier om gjerder. For selv de beste ødelegges over tid. Ønsker vi at gjerdene ikke mørkner og mugner, må de repareres og males. I stedet for å bryte avtaler og rive institusjoner, bør de fornyes og forsterkes. Da hjelper det å forstå hvorfor de er der.