Som en «litt kristen» (jmf. Åste Dokkas boktittel) lutheraner må jeg innrømme at det tilhører periferien av mitt interesseområde hvordan den katolske kirka organiserer sine prestetjenester.
---
Dette er saken
- I januar ble den katolske biskopen Fredrik Hansen vigslet.
- I etterkant skrev Gyrid Gunnes om det hun mener er Den katolske kirkes kjønnede rasisme.
- Gunnes har fått svar fra flere katolske kvinner og menn.
---
Jeg har imidlertid jobbet med språk hele mitt voksne liv, som forfatter og oversetter. Hvordan vi bruker språket tilhører altså definitivt interesseområdet mitt.
Ute av proporsjoner
Det er derfor ikke uten forbauselse jeg ser at Gyrid Gunnes i et innlegg 26. februar trekker paralleller mellom «rasismen, antisemittismen og den samtidige høyreekstremismen» og den katolske kirkas begrunnelse for at bare menn kan være prester. (I parentes bemerket: Mener Gunnes at dette er dekkende også for den norske kirkas ikke altfor gamle historie?)
Man trenger verken å være konservativ eller katolikk for å mene at dette er et språk helt ute av proporsjoner, og et språk ute av proporsjoner blir tømt for innhold.
Hvis man knytter begreper som rasisme og antisemittisme opp mot prestepraksisen i den katolske kirka, står man nokså språkløs når fenomenene i all sin gru virkelig stikker hodet fram.
Aparte bruk av krefter
Og det gjør de nå. Vi er vitne til at demokratiet faller sammen i USA, ikke minst heiet fram av evangelikale lutheranere.
Det trenger vi et språk for. Da er det dumt å ha brukt det opp og tømt det for innhold, slik Gunnes står i fare for å gjøre. Og i den situasjonen å bruke kreftene på å angripe den katolske kirka i stedet for å diskutere med de også norske kristne som synes Trump er kul, er nokså aparte bruk av krefter.
Så får det stå sin prøve at Gunnes spekulerer i hvordan navngitte katolske ledere føler det «i sine hjerter».
Et sånt kristen-invaderende språk later det til å være tradisjon for i «kristenheten», men et tips kan jo være at folk som slipper å bli utsatt for det kan være mer innstilt på å høre etter når de kristne snakker - enten de er katolikker eller protestanter.