Etter å ha sett James Mangolds storfilm om unge Bob Dylans innflytelse på 1960-tallet, blir jeg slått av hvor sterkt sangene hans taler til vår egen tid. Men mesteren bak sangene som skulle bli en Nobelpris verdig, blir kun skildret på overflaten og stort sett gjennom reaksjonene til de som var rundt ham.
Som NRK P3s filmkritiker Birger Vestmo påpeker, virker det som regissøren ikke ønsker å pirke for mye under overflaten. Vi hører knapt noe om bakgrunnen til unge Dylan, og hva han selv tenkte og sa om sitt liv og virke.
Det er flere eksempler på at de store spørsmålene om livet og døden opptok Bob Dylan lenge før det som er blitt kalt hans «kristne periode» (1979-1981), og at sangene hans må sees i lys av dette.
60 bibelske referanser
Ifølge musikkjournalisten Nat Hentoff, som intervjuet Dylan flere ganger på 1960-tallet, var det et spørsmål som stadig forfulgte ham: «Er dette alt som er?». Etter å ha uttalt at han hadde oppnådd alt hva han kunne ønske seg, fikk han spørsmål om hva han da hadde å se fram til. Det umiddelbare svaret var «Salvation - just plain salvation». Så kan man jo reflektere over hva han mente med det.
Allerede i de tidligste sangene hans, slik vi hører dem i filmen, var det påfallende mange referanser til den jødisk-kristne litteraturen. Ifølge litteraturprofessor Michael Gilmour er det mer enn 60 referanser til Bibelen i sangene han ga ut mellom 1963 og 1966. Det kan være flere grunner til det.
En grunn kan være at Dylan tidlig ble opptatt av amerikansk folkemusikk (blues, spirituals og country). Dette er musikk som av historiske og sosiale grunner ofte har et religiøst preg, der bibelreferansene sitter løst. I et intervju med Michael Iachetta allerede i 1963, fortalte Dylan hvor mye inspirasjonen fra folkemusikken og dens jødisk-kristne forståelse av verden, livet og døden betydde for ham:
There’s mystery, magic, truth, and the Bible, in great folk music. I can’t hope to touch that. But I’m going to try.
En annen grunn til Dylans hang til det religiøse, kan være at han var eksponert for Bibelen i oppveksten i småbyen Hibbing, nord i Minnesota. Han ble født inn i en jødisk middelklassefamilie. Selv om foreldrene på ingen måte var ortodokse, ble Robert (Bob) kjent med jødisk tro, og flere år på rad ble han sendt på jødisk sommerleir.
Og som 13-åring gjennomførte han den jødiske konfirmasjonen, Bar Mitzva, i byens lille synagoge, etter å ha blitt undervist av en tilreisende rabbi. På den andre siden av gata, lå kirken, poengterer Dylan i sin selvbiografi. Han befant seg derfor bokstavelig talt midt mellom to religioner, den kristne, gjennom den amerikanske musikk- og kulturarven, og den jødiske, gjennom familien.
En tredje grunn kan være at han av natur har vært et grublende og søkende menneske. Det ser vi av den aller første Dylanbiografien, Bob Dylan – An Intimate Biography, skrevet av Anthony Scaduto i 1971. Musikeren og journalisten Scaduto var blitt kjent med Dylan i New York tidlig på 1960-tallet og intervjuet ham ved flere anledninger. Biografien konkluderer med at Dylan alltid har prøvd å besvare eksistensielle spørsmål som «Hvem er jeg?», «Hva er eksistens?».
Det eksistensielle alvoret hos Dylan kommer fram i flere av sangene i filmen, flott fremført av hovedrolleinnehaveren, Timothée Chalamet.
«A God-given destiny»
Et eksempel er den apokalyptiske A Hard Rain’s A-Gonna Fall (1963), inspirert av Bibelens profetier. Den unge gutten i sangen får det samme spørsmålet som Gud stilte den unge Jeremia 2500 år tidligere, han som nettopp var blitt utvalgt til å vekke folket i en turbulent og truende tid: «Hva er det du ser, Jeremia?»
Hos Dylan lyder det: «What do you see my blue-eyed son?». Og det de begge har sett og forteller om er illevarslende. Jeremia fikk beskjed om å «rope det ut så det høres i hele Jerusalem», og det er nesten som et forsterket ekko når unge Bob synger det ut i sangens siste vers:
And I’ll tell it and think it and speak it and breathe it
And I’ll reflect it from the mountain so all souls can see it
Then I’ll stand on the ocean until I start sinkin’
It’s a hard rain’s a-gonna fall.
Som Jeremia har Dylan påberopt seg «a God-given destiny». Ifølge et intervju i Newsweek i 1997 har han nærmest følt på et kall: «I’m determined to stand … I’ve got to go out and play these songs. That’s just what I must do”.
When the Ship Comes In (1964) er en annen sang med profetisk patos, med følgende innledning: “Oh the time will come up when the winds will stop”. En analogi til Johannes Åpenbaring 7. Sangen avsluttes med to kraftfulle bibelreferanser, Faraos hær som går under i bølgene, og Davids seier over Goliat:
And like Pharaoh’s tribe
they’ll be drownded in the tide
and like Goliath, they’ll be conquered.
Den tredje sangen det er verdt å stoppe ved er The Times They Are A’Changing (1964), igjen om et tidsskille:
The present now will later be past
The order is rapidly fadin’
The first one now will later be last
For the times they are a-changin’.
Tydelig inspirert av Jesu ord i Matteus 19, om at de første skal bli de siste, og de siste de første.
Viktig bibelkunnskap
Det er ingen tvil om at det er viktig med bibelkunnskap for å få en god forståelse av Dylans sanger fra 1960-tallet. Det gjør at vi kan assosiere til en kulturarv vi har felles med ham.
Han ville ikke identifiseres med noen religion
Selv om Dylan brukte en mengde bibelske bilder og begreper i sangene sine på 1960-tallet, nektet han ved flere anledninger for at han hadde en bestemt tro på denne tiden. Han ville ikke identifiseres med noen religion, fordi troende mennesker og kirkesamfunn tolket bibelen slik at de passet til sine behov (fra Scott Marshalls bok Restless Pilgrim).
Noe han synger sterkt om i With God on Our Side (også med i filmen). Likevel mener han Gud omgir oss, men at folk ikke gjenkjenner Ham, slik som da Jesus gikk på jorda uten å bli gjenkjent som den han var (Robert Shelton i boka No Direction Home).