Vårt Land har dratt i gang ny debatt om kristen sex-forkynnelse. Jeg føler nesten jeg må unnskylde meg for å engasjere meg i dette nå, mens Donald Trumps vanvittige politikk stadig eskalerer. Men da en av avisens journalister ringte, kjente jeg at jeg tross alt hadde ganske mye på hjertet.
Først: Møt Louise Perry. Hun er en ung, sekulær, feministisk, britisk journalist. Justin Brierley omtaler henne i podkastserien «The Surprising Rebirth of Belief in God». For Perry var seksuell frigjorthet en selvfølge. Men på et tidspunkt begynte en uro å vokse i henne: Denne «Har du lyst, har du lov»-kulturen, var den egentlig så bra for henne selv og andre kvinner? Mens #Me too-bølgen skyllet over vestlige land, undersøkte hun fruktene av 60-tallets seksuelle revolusjon. Den ville skape frie, glade mennesker. Men ved å løsrive sex fra kjærlighet og forpliktelse, hadde den legitimert bruken av andre menneskers kropper for ren selvtilfredsstillelse. Den hadde også undervurdert betydningen av skjeve maktforhold i seksuelle relasjoner, og overvurdert unge menneskers evne til å vite hva de vil og sette ord på det. Mange satt igjen med forvirring og skam: De hadde ikke sagt nei, men følte seg misbrukt.
I løpet av sitt undersøkende arbeid oppdaget Louise Perry den første seksuelle revolusjonen: Den som skjedde i det første århundret. En mannlig romersk borger hadde ikke bare seksuell råderett over kona, men også over alle sine slaver: kvinner, menn og barn. Bordellene ble fylt opp av krigsfanger og uønskede jentebarn. Så kom de som fulgte Jesus fra Nasaret. De forkynte at menn skulle være trofaste mot konene sine, elske dem slik Kristus elsket kirken og gav sitt liv for den, og ta godt imot alle barna de fikk. Til sin egen og andres overraskelse var det i det kristne, monogame ekteskapet at Louise Perry, fortsatt feminist og fortsatt ikke troende, fant det hun søkte.
En fantastisk oppfinnelse
Livet går ikke alltid etter boka. De fleste av oss vet ganske mye om det. Vi trenger raushet og nåde fra Gud og mennesker – og fra oss selv. Men det kristne idealet om at sex, kjærlighet og trofasthet hører sammen, det er en fantastisk oppfinnelse. Det er en seier for likestillingen og for barns trygghet. Å holde frem ekteskapet som rammen rundt seksuallivet, handler ikke om at man ellers blir en epleskrott (en ubrukelig og ubibelsk metafor som jeg selv aldri har hørt i forkynnelse), men om at veien til det gode samlivet er å gi seg hen til hverandre med hele seg og hele sitt liv. Det synes jeg faktisk det er all grunn til å prøve å gi videre til ungdommene våre.
Men vi som er voksne må også øve oss på å lytte oss inn på hva det er å være ung i dag.
Alle som deltar i denne debatten, meg selv inkludert, snakker ut fra erfaring. Jeg er skilsmissebarn, og det har vært en prosess å lande godt i rollen som ektefelle, men generelt har oppveksten min i familie, storfamilie og kristne sammenhenger vært veldig lys og god.
Jeg øver meg på å lytte til dem som har en annen og mer negativ erfaringsbakgrunn enn meg, og dermed et annet innsteg i debatten. Men vi som er voksne må også øve oss på å lytte oss inn på hva det er å være ung i dag. Mange har det heldigvis bra, og de har ikke minst et godt forhold til foreldrene sine. Men skyhøye tall på psykisk uhelse blant unge vil fortelle oss noe.
Sosiale medier og dating-apper truer med å redusere både jenter og gutter til deres «markedsverdi». Pornoen er bare et tastetrykk unna, og forskere og helsepersonell er bekymret for pornofisering av vanlige ungdommers seksuelle praksis. Mange har høye forventninger til seg selv og en eventuell partner.
Kristendommens bidrag
Mens mange på 50-tallet hadde som mål å få et «vanlig» liv og samliv og fikk det, har mange unge i dag som mål å få et «unikt» liv og samliv og blir skuffet. «Something is rotten in the state of Denmark.» (Hamlet) Jeg tror oppriktig at livsvisdommen i den kristne arven har mye å komme med akkurat nå.
Hvordan, da, kommunisere om sex med dagens unge? Den folkelige filosofiprofessoren James K.A. Smith har betydd mye for måten jeg tenker om formidling av etikk og verdier. Et kjent sitat av Antoine de Saint-Exupéry oppsummerer hans budskap: Hvis du vil bygge et skip, er ikke veien å kommandere mennene til å samle materialer, fordele arbeidet og gi ordrer. Lær dem i stedet å lengte etter det store og endeløse havet.
Altså: Vi mennesker er styrt av lengsler. Og lengslene våre, ifølge Smith, blir formet av fortellingene vi vokser opp med, hva vi ser at andre gjør, og de praksisfellesskapene vi inngår i. Tenk for eksempel på hvordan den norske 17.mai-feiringen, med sine fortellinger og sine ritualer, former den norske folkesjela.
Trofast kjærlighet
Alt for ofte har kristne møtt lengsler med prinsipper, sier Smith. Hvis gutt (17) drømmer om en heidundrende russetid med festing i bussen og god tilgang på fine damer, kan ungdomslederen si så tydelig han vil at Bibelen kaller oss til å vente med sex til ekteskapet. Det forandrer lite.
Men hvis samme gutt (17) kjenner noen skikkelig fine voksne som han ser opp til, som valgte hverandre som unge og ser ut til å ha det så fint sammen, får han et alternativt bilde i hodet av hva det gode livet kan være. Eller hvis han kommer inn i et miljø der gode vennskap bygges på tvers av kjønn, der slibrige kommentarer blir sett på som skikkelig ufint og teit, og de andre drømmer om å gjøre en forskjell i verden, kan det fort skje at russebusslengslene hans får konkurranse.
En gang kom noen fariseere til Jesus og spurte: «Har en mann lov til å skille seg fra sin kone av en hvilken som helst grunn?» (Matt 19,3) Altså: Hvor går grensen mellom hva som er greit og ikke greit?
Jesus svarer til sist konkret på dette, men først og fremst peker han tilbake til skapelsen, til hvordan Gud skapte ting til å være. Dette tror jeg fortsatt er en god strategi: Å først og fremst fremsnakke idealet: Trofast kjærlighet. Og når vi faller, tar Jesus oss i hånda og reiser oss opp.