I Vårt Land 19/2 kommenterer politisk redaktør Berit Aalborg nyheten om at halvparten av KRFs toppledere går i eller tilhører en pinsemenighet. Journalist Andreas Lindvåg skriver at det dermed peker seg ut «én type kristendom» blant lederne i KrF (17/2).
«Meningsinnholdet» i denne typen kristendom appellerer neppe til «de folkekirkelige», skriver Aalborg. Dette gjør at KrF, etter hennes mening, ikke representerer bredden av kirkelig tilknytning og dermed vanskelig kan komme over sperregrensa.
Toppledelsen representeres også av Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK). Denne representanten har «bred organisasjonsmessig bakgrunn fra Søndagsskolen, Normisjon, Laget og KRIK». Disse organisasjonene representerer heller neppe en folkekirkelig bredde, snarere tvert imot. Lagets konsept «Grill en kristen» ble nylig kritisert for «ensidighet og smal teologisk representasjon» (6/12-24).
Aalborg har et poeng
Partilederen har sin bakgrunn fra Misjonssambandet, som heller ikke representerer en bred folkekirkelighet. Hvorfor har han Filadelfia Oslo som menighetsfellesskap når han er medlem av Den norske kirke? Det er selvsagt en personlig sak, og det er ikke noe galt med «pinsebevegelsens høyborg».
Men Filadelfia står milevis fra Den norske kirke. Enda ett av medlemmene av Den norske kirke «går både på gudstjeneste i Den norske kirke og møter/arrangementer i frikirkelige menigheter» i tillegg til at vedkommende har vært barne- og ungdomsarbeider i en pinsemenighet.
Jeg tror Aalborg har et stort poeng: Dette representerer neppe den brede folkekirkeligheten. KRF er selvsagt ingen frimenighet, men ledelsens brede tilknytning til frimenigheter preger selvsagt politikken.
Den store avstanden
Jeg vokste selv opp i et aktivt KRF-hjem og i en evangelikal frimenighet. Jeg kjenner godt til de teologiske, verdimessige og kulturelle forskjellene mellom frimenighetskultur og folkekirkekultur. På mange områder er det stor avstand når det gjelder teologi, verdisyn, etikk, forholdet til seksualitet og kjønnsrelaterte problemstillinger og - ikke minst – kristensionismen og synet på Israel og Palestina-konflikten. Dette siste temaet tones for tiden kraftig ned, klokelig nok, men vil likevel influere politiske standpunkt.
Frimenighetskulturen har også sterk tilknytning til «reformert» tradisjon og teologi, den sveitsiske utgaven av reformasjonen på 1500-tallet. Denne tradisjonen skiller seg en god del fra arven etter Martin Luther og assosieres i stor grad med den amerikanske, evangelikale tradisjonen som for en stor del støtter Trump.
Tidligere pinspastor Kent Andersen advarer nå frikirkelige kristne mot retorikken til USAs visepresident og innflytelsen fra ytre høyre (20/2).
Sylvi tar fra KrFs fat
I min ungdom var Arbeiderpartiet det sekulære partiet som kristne burde holde seg unna. I dag har vi en kristen statsminister og 65% av statsrådene i Støre-regjeringen er medlemmer av Den norske kirke. Det speiler prosenten av antallet folkekirkemedlemmer i Norges befolkning (VL 28/2). Frikirkeligheten er ikke representert ved Støres bord.
Da det såkalt «retningsvalget» ble tatt i Hareides tid, hadde Støre lenge stått med åpne armer og ønsket KRF inn i varmen. De valgte heller Høyre og FRP. I dag er Sylvi Listhaug en av de som forsyner seg av KrFs fat.
De er fint at KRF gir frimenighetene en røst i politikken, men det gjør dem neppe til et folkeparti.