Kvinnen ved brønnen vi møter i Johannesevangeliet kapittel 4 har blitt kalt «horkvinne», «syndig» og til og med «umettelig på menn». Med fem tidligere ekteskap og en nåværende samboer er det lett for oss å fordømme henne. Jeg er likevel opprørt på hennes vegne, og for alle som har fått høre at også de er oppbrukte, oppspiste, istykkerrevne og urene. For det er en bedre historie Johannes forteller.
Mange kallenavn
Vi kjenner fortellingen fra utallige andakter, ofte i kortversjon: En samaritansk kvinne går alene til brønnen midt i solsteken, for hun skammer seg og vil ikke gå om morgenen med de andre. Jesus venter på henne ved brønnen. Selv om de aldri hadde møttes før, kjenner han hennes livshistorie. Hun blir overrasket, men erkjenner noe motvillig. Hun får tilgivelse og løper til byen for å dele nyheten om at Jesus er Messias.
I andaktene får hun kallenavn som «horkvinne», «syndig og skamfull», «tåpelig, har tatt mange dumme valg» og hun er «umettelig på menn». En teolog utdyper på bloggen For oss:
«Kvinnen ved Sykars brønn hadde en skarp tunge og en drepende sosial intelligens. Hun lurte seg behendig unna Jesu fremstøt, og dreide den nærgående samtalen inn i lure teologiske diskusjoner, som hun visste ville irritere enhver jøde. Og så var hun ganske utfordrende. ‘Jeg har ingen mann’, sier hun. Svaret kan høres som en frekk flørt, siden hun var der – helt alene – med en mann: ‘Jeg er ledig!’»
Nødvendig kontekst
Slik har jeg også fått historien overlevert, fra mann til mann til kvinne, uten rot i verken bibelfortellingen eller tiden da det skjedde. For vi trenger litt kontekst om ekteskap den gang:
Ei «horkvinne» kunne umulig bli gift fem ganger. Utroskap ble straffet med steining. Kvinnen kunne ikke ha hatt fem menn om hun var fraskilt for utroskap; hun ville ha vært død.
Ektepakten ble inngått mellom ektemannen og kvinnens far. Skilsmisse var mulig etter jødisk lov, men å be om skilsmisse, det var eksklusivt mannens rett. Når hun har vært gift fem ganger, har hun blitt enke eller fraskilt av banale grunner, siden hun ble gift på nytt.
Både jøder og samaritaner fulgte strenge ekteskapslover, men det er verdt å merke seg at mens jøder ikke tillot mer enn tre ekteskap, kunne samaritanene ha inntil fem. Nå lever kvinnen med en mann hun ikke er gift med. Om han har tatt henne til seg av omsorg, kjærlighet, plikt eller forlystelse, det vet vi ikke, men alternativet for henne ville vært å bo på gata og tigge. Bedre da å ha tak over hodet, så får mannen heller ta det han vil ha.
Utstøtt blant sine egne
Selv om hun ikke ble tillagt skyld, måtte hun bære skammen. Konsekvensene av å bli enke eller fraskilt, og å bo hos en mann uten å være gift, gjør henne utstøtt blant sine egne. Så hun henter vann når sola står høyt. Det er varmt og tungt, men de andre har gått hjem og hun får fred. Helt til denne dagen.
Jesus sitter der du går for å lindre ditt livs tørst, dit du går fordi du bare må
Når hun kommer alene til brønnen og ser en mann der, har hun god grunn til å bli redd. Når hun ser at mannen også er jøde, vet hun at hun må trå varsomt. Ifølge loven skal ikke en mann snakke til ei kvinne og jøder omgås ikke samaritaner. Uansett anså jødene samaritanske kvinner for kontinuerlig menstruerende og dermed alltid urene. Kvinnen vet at all kontakt vil smitte hennes urenhet over på mannen som sitter der.
«La meg få drikke», ber han. Men hvis hun rekker ham en kopp, blir han uren.
Brudd på konvensjoner
Det er så mange brudd på religiøse og kulturelle konvensjoner her, at det knapt er mulig å forestille seg den spenningen som vibrerer i lufta mellom dem. For det er Jesus – mannen, jøden – som sitter der hun må gå, som snakker til henne, som kommer med uakseptable hentydninger.
Mannen må hun bare overse. Hun skal bare hente vann. Fylle karet, få det gjort, se ned, holde munn, holde avstand, være rask og komme seg unna. Som teologen skrev lenger opp: «Hun overser alle Jesu fremstøt.» Men, som mange kvinner har erfart, ignorerer mannen alle hennes signaler om avvisning. Der predikantene ser en løssluppen fristerinne, ser jeg Jesus gå inn i en mannsrolle som ved første øyekast er skremmende forutsigbar, for så å vende situasjonen helt om.
En interessant samtale
Samtalen som følger, er utrolig og underfundig, grublende og åpenbarende, alt samtidig. Kvinnens svar på Jesu framstøt balanserer mellom høflig interessert og lite imøtekommende. Vi er mange som gjenkjenner denne strategien: passe ivrig, passe flink, passe på.
Jeg gjør som predikantene og gjenforteller med egne ord:
«Jeg vet hvem jeg er», sier hun, «og vi kjenner begge reglene. Så hvorfor snakker du til meg, hvorfor vil også du fornedre meg?»
«Jeg vet ikke bare hvem du er», svarer Jesus. «Jeg vet hva du har vært utsatt for. Jeg har hørt alle kallenavnene dine. Jeg kjenner den skammen du bærer, og jeg snakker til deg fordi jeg behandler deg som et menneske. Nå er sannheten det som teller. Ikke hva de kaller deg, men hvem du virkelig er.»
«Jeg har aldri før møtt en fremmed som vet så mye om meg. Jeg har bare hørt om en, Messias, ham vi alle venter på. Når han kommer, skal han kjenne til det vi holder skjult.»
«Det er meg, du har skjønt det», svarer Jesus.
Kvinne uten navn
Når historien noen tiår seinere blir skrevet ned, har de glemt kvinnens navn. Hennes vandring med Jesus er én samtale. Jesus velger henne likevel som den første til å få vite at han er Messias, lengselens oppfyllelse. Etter denne ene samtalen går hun inn til byen som den aller første misjonær:
«Jeg har møtt en som vet alt om meg, og som sier at jeg likevel er et fullverdig menneske! Det må være Kristus!» Mange i byen trodde på henne og søkte selv til Jesus.
Dette er i sannhet en bedre historie for alle som, likt kvinnen uten navn, har fått kallenavn klistret på sin sjel: epleskrott, papirsøppel, hore, lett på tråden, bimbo, babe, brukt, eller tyskerunge, utlending, uekte, lapp, for lite, for mye, for enkel – eller «feilfødt» – født med feil, til feil tid, i feil moralsk rekkefølge eller med feil farge, kjønn eller identitet. Jesu ord til kvinnen er også til deg som ble fortalt at skammen du bærer er din synd, når den egentlig var noen andres. Jesus sitter der du går for å lindre ditt livs tørst, dit du går fordi du bare må.
Jeg tror Jesus, da han så disiplene nærme seg og den private samtalen gikk mot slutten, varsomt tok kvinnens hender i sine, så henne i øynene og kalte henne ved det navnet som var hennes.
Vær ikke redd!
Jeg har løst deg ut,
jeg har kalt deg ved navn, du er min.
(Jesaja 43, 1)