Siden Stålsett-utvalget NOU fra 2013 har det vært bred politisk enighet om at vi ønsker et livsynsåpent samfunn. Men et trygt og inkluderende samfunn som favner både majoritet og minoriteter, uansett hva man tror eller ikke tror, kommer ikke av seg selv. Det må villes og kjempes frem, og er helt avhengig av politisk vilje og handling.
Når vi leser partienes programutkast, ser vi at Venstre «vil ha et livssynsåpent samfunn», Senterpartiet skal «arbeide for» det, MDG vil «sikre», KrF vil «legge til rette for». Ap har et eget kapittel som heter «Det livsynsåpnesamfunn», Høyre beskriver på lang vei det samme uten å nevne begrepet. Det er med andre ord fortsatt bred politisk enighet om at det livssynsåpne samfunn er det overordnede målet for tros- og livssynspolitikken i Norge. Det lover godt.
Høstens debatt om finansiering av tros- og livssynssektoren avdekket at det er bred enighet om at dagens ordning ikke vil være bærekraftig på sikt
Livssynsbetjening
Nytt av året er at flere partier har skrevet inn punkter om behovet for mer mangfoldig livssynsbetjening i offentlige institusjoner, der det ofte kun er prestetjeneste tilgjengelig. Livssynsbetjening og samtaletjenester i offentlige institusjoner som sykehus, fengsler, universiteter og forsvaret handler om å gi livsveiledning, eksistensiell omsorg og ivaretagelse av mennesker i sårbare livssituasjoner. Arbeiderpartiet skriver at de vil «øke mangfoldet og sikre kvaliteten i samtaletjenestene på offentlige institusjoner, slik at det speiler befolkningens behov.» Både MDG og SV har tilsvarende formuleringer. KrF ønsker å gi mennesker i ulike offentlige institusjoner «tilbud om samtaler om åndelige og eksistensielle spørsmål». Dette er en gledelig utvikling på et felt som har beveget seg lite de siste årene.
Livssynsåpne seremonirom
Livssynsåpne seremonirom er lokaler som kan brukes av alle, uansett tro eller livssyn, til å samles rundt begivenheter i livet som begravelser, dåp, konfirmasjoner og bryllup, samt minnemarkeringer. I et samfunn med et stadig større religiøst mangfold, og med en økende grad av sekularisering, har mange behov for at det tilrettelegges for mer av dette, spesielt utenfor de store byene.
Det råder noe forvirring om begrepsbruk her, men Arbeiderpartiet vil i sitt program «jobbe med kommunene for å få på plass flere seremonilokaler som er åpne for alle livssyn», MDG vil «legge til rette for etablering av flere livssynsfleksible seremonirom», mens Venstre fokuserer på å «øke tilgangen til livssynsnøytrale seremonirom i hele landet».
Nytt av året er at flere partier har skrevet inn punkter om behovet for mer mangfoldig livssynsbetjening i offentlige institusjoner
Finansieringsordning
Høstens debatt om finansiering av tros- og livssynssektoren avdekket at det er bred enighet om at dagens ordning ikke vil være bærekraftig på sikt. Tidligere barne- og familieminister Kjersti Toppe satte derfor ned et ekspertutvalg på slutten av fjoråret. Selv om dette utvalget vil komme med sine anbefalinger i august, har flere partier allerede meldt forslag til endringer i ordningen.
Samtlige partier utenom SV skriver om finansieringsordningen i sine partiprogrammer, og det har blitt tydeligere hvor hvert enkelt parti foreløpig har landet i denne debatten.
Flertallet i Høyre vil «opprettholde og finansiere Den norske kirke som folkekirke og kulturbærer» og samtidig «endre finansieringsordningen […] for å redusere de totale kostnadene». Et mindretall vil «erstatte offentlig støtte […] med en skatt som betales av medlemmene».
Arbeiderpartiet vil fortsatt både sikre «Den norske kirke et godt grunnlag for sin virksomhet» og at «tros- og livssynssamfunnene får økonomisk støtte».
Venstre vil «likestille støtten» samtidig som de ønsker en større grad av egenfinansiering. Venstre lanserte forøvrig et forslag til ny modell i Vårt Land som ikke er nevnt i programutkastet.
Krf vil «føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk med gode finansieringsordninger som likebehandler alle tros- og livssynsamfunn». De ønsker også å «sikre Den norske kirkes særlige stilling som landsdekkende og demokratisk folkekirke gjennom lovgivningen og forutsigbare finansieringsordninger».
MDG vil «jobbe for stabile rammebetingelser for trossamfunn.»
Senterpartiet vil ha en «aktiv og støttende politikk for tro- og livssynssamfunnene» og «sikre en likebehandling av ulike tro- og livssynssamfunn; samtidig som man klarer å støtte opp om Den norske kirke sitt spesielle ansvar som folkekirke».
Frp vil som eneste parti «fjerne tilskuddsordningen for trossamfunn».
Det som skiller de ulike partiene er i hvor stor grad de vektlegger absolutte krav og sanksjoner
Kontroll
En ordning som økonomisk understøtter tros- og livssynssamfunn gir myndighetene større tilgang til både dialog og samarbeid, men også kontroll og rapportering. Det er likevel et sprik i hva slags krav og hvilke kontrolltiltak partiene mener er formålstjenlig. STLs hovederfaring er at kunnskap, dialog og insentiver er mer effektivt enn harde krav og sanksjoner, som kan oppfattes som mistenkeliggjørende.
Kravene i vårens partiprogram handler hovedsakelig om likestilling, negativ sosial kontroll, utenlandsfinansiering og kunnskap om norske lover og regelverk hos religiøse ledere.
Det som skiller de ulike partiene er i hvor stor grad de vektlegger absolutte krav og sanksjoner, eller gir insentiver gjennom å støtte og anerkjenne tiltak som virker positivt på inkludering og likestilling og styrker dialog, åpenhet og samarbeid.
Flere saker
Vi finner også andre saker som berører tros- og livssynsfeltet i de ulike partiprogrammene. Der er alt fra kirkebevaring, religiøse bruddprosesser, skolegudstjenester, dialog, gravferd, integrering, vern mot diskriminering som antisemittisme og islamofobi, samt barns medvirkning og selvbestemmelse.
Det går med andre ord mot en spennende politisk vår og valgkamp - også på tros- og livssynsfeltet!