For meg som har vært med i diskursen om misjonærbarn i mer enn trettifem år, er det fint å se resultatene som er oppnådd i en åpen og respektfull dialog mellom Sendtbort og dagens misjonsledere. Gode ordninger er etablert i en handlingsplan, og stadig flere organisasjoner slutter seg til.
Misjonærbarn skal få oppreisning og økonomisk bistand til reparasjon av barndomstraumer påført av organisasjonene. Foreldre skal få hjelp til bearbeiding av de feilgrep som fulgte av organisasjonenes forventninger til dem.
Organisasjonene og personalpolitikk
Og organisasjonene beklager. De beklager ordningene som fungerte så feil, og det er fint. Men er det tilstrekkelig? For det fantes en bakenforliggende årsak til at de kunne etablere ordninger som kostet så mye for foreldre og barn. Og det fantes en årsak til at organisasjonene kunne beholde ordningene så lenge – til tross for alt de etter hvert visste om belastninger.
Jeg finner ingen annen forklaring enn at ordningene vokste ut av en kultur med utspring i en ideologi. Her snakker jeg selvsagt ikke om misjonsbefalingen. Den har ingen anvisninger for personalpolitikk, den har organisasjonene valgt selv.
Hvordan fungerer en ideologi? Store norske leksikon sier: «Ideologisk makt er makt over tanker, verdier, følelser og selvoppfatning.» Jeg gjenkjenner det umiddelbart som en beskrivelse, ledd for ledd, av misjonsmakten som overstyrte mine, og mine foreldres daglige liv. Setningen beskriver temmelig nøyaktig hvilke krefter som var styrende, ikke bare for oss, men i hele misjonskulturen. Min forståelse er slik: Kallsteologien har vært fundamentet. Jeg kritiserer ikke den. Men fra denne har det vokst frem en selvbevarende organisasjonskultur ved bruk av ideologisk makt.
Maktovergrepet
Slik jeg ser det, har den ideologiske makten ligget til grunn for alle ordningene som i dag beklages. Jeg ser den videre som årsak til den sene reaksjon i organisasjonene - på tross av alt de visste som burde fått alarmklokkene til å kime. Har organisasjonene tatt et oppgjør med denne ideologien?
Har dagens ledelse tatt et oppgjør med den ideologiske maktkulturen?
Selv om holdningen i organisasjonene er en annen i dag enn da misjonærbarn først sto frem, har det i nyere tid vært et trist eksempel på bruk av ideologisk makt: I en rettssak hvor organisasjonens navn og rykte ble viktigere enn realitetene i misjonærbarnets søksmål. Organisasjonens beklagelse noen få år tidligere, i kjølvannet av den store misjonærbarnundersøkelsen, fantes det ikke spor av. Før organisasjonen åpent erkjenner maktovergrepet i saken, faller beklagelser på steingrunn.
Ansvar for utøvelse av ideologisk makt, i fortid eller nåtid, mener jeg ligger på alle organisasjonene. Jeg tror det var erkjennelsen av denne type ansvar som også misjonærbarnet Gunnar Hansen etterlyste i en nylig kronikk i Vårt Land.
Ideologisk maktmisbruk
Det ser ut til at dagens misjonsledere i praksis har tatt avstand fra bruken av ideologisk makt. Beklagelsene og handlingsplanen bekrefter inntrykket. Personlig har de ikke ansvar for organisasjonenes forhistorie. Men de leder organisasjoner som har brukt og misbrukt den ideologiske makten. Og som derfor kunne etablere og beholde de skadelige ordningene langt utover rimelig tid, på tross av kunnskapen de hadde om skader – lenge før den store Misjonærbarnundersøkelsen.
Derfor spør jeg: Har dagens ledelse tatt et oppgjør med den ideologiske maktkulturen? Får vi i så fall en beklagelse som omfatter også den ideologiske maktmisbruken som legitimerte alle ordningene som de i dag beklager? Det ønsker jeg meg. Og jeg er ikke alene om dette ønsket - selv om det nå skjer mange fine ting.