Jeg hørte om «postmodernisme» første gang på begynnelsen av 2000-tallet. Jeg hadde brukt mye av tenårene på å lese kristen apologetikk, den typen argumenterende forsvar av kristendom som er populær blant en del konservative evangelikale. Jeg slukte bøker, artikler, bloggposter og videoer av debatter mellom (stort sett amerikanske) kristne og ateister om temaer som Guds eksistens, det ondes problem, og Jesu oppstandelse.
Senere, som student, trengte jeg noe mer avansert enn det jeg hadde funnet i denne litteraturen. De faglige spørsmålene jeg var interessert i krevde at jeg kjente godt til visse filosofer. Men ifølge apologetene var disse filosofene «postmoderne», og måtte derfor avvises.
I løpet av studiene forsto jeg at den «postmodernismen» jeg hadde møtt i apologetikken var en stråmann
Objektiv sannhet
Den evangelikale apologetiske litteraturen har noen grunnleggende idéer som går igjen. Ett eksempel er en oppfatning om at alt – alt i kristendommen, men også alt annet – står og faller på noen få sannhetspåstander. Jesus sto opp fra graven, på ordentlig, ikke i noen overført betydning; Gud eksisterer, og dette kan det argumenteres for med allmenne og logiske argumenter. Alt det andre kristendommen har i seg, er bygget på dette grunnlaget.
Før jeg leste denne litteraturen hadde jeg aldri tenkt på kristendom som et knippe faktapåstander som måtte holdes oppe med analytisk filosofi. Ingen jeg kjente tenkte slik om det. Jeg tror de færreste kristne gjør det. Men apologetene sier at disse påstandene ikke bare er det essensielle i kristendommen – de er også en del av fundamentet for hele den vestlige kultur.
LES OGSÅ: Bommer kristne som kritiserer «postmodernismen» i samfunnet?
Fortelling om forfall
Kristenkonservative apologeter forteller en fortelling som gir kristendommen æren for nesten alt de fleste av oss er positive til i moderne samfunn: demokrati, helsehjelp, velferd, bistand, internasjonalt samarbeid, frivillige organisasjoner, gründerskap, menneskerettigheter, barnekonvensjoner, rettsstaten, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, stemmerett, osv. Og, forteller de videre, når kulturen gradvis (om enn kanskje utilsiktet) mister kontakt med sitt kristne opphav, står alt dette i fare for å gå tapt.
Denne fortellingen får all normkritikk eller motstand mot kristenkonservative synspunkter til å se ut som irrasjonelle angrep på selve fornuften, som truer med å undergrave det siviliserte samfunnet. Fortellingen om kulturens forfall ender med at ingenting har verdi, alt er like sant og usant, og det man sier er løsrevet fra den objektive virkeligheten. Det er dette filosofiske og moralske kaoset apologetikken gir navnet «postmodernisme».
Da jeg leste de «postmoderne» tenkerne selv, sa de nemlig noe annet enn det jeg var blitt fortalt
Stråmann
I løpet av studiene forsto jeg at den «postmodernismen» jeg hadde møtt i apologetikken var en stråmann, noe som var bygget for å kunne rives ned uten anstrengelse, for å bekrefte noe man allerede tenker.
Kan man først si at postmodernistene påstår at alt er relativt, blir det lett å påpeke at det er selvmotsigende, fordi påstanden alt er relativt ikke selv kan være relativ. Sier man at postmodernistene tror at språket skaper virkeligheten, kan man enkelt vise til at ingen blir en katt bare ved å kalle seg en.
Første gang man hører disse kritikkene av «postmoderne» tankegods, føles det nesten utrolig at noen kan tenke slik. Og det er det da heller ingen som gjør. Ikke en gang «postmodernistene».
Da jeg leste de «postmoderne» tenkerne selv, sa de nemlig noe annet enn det jeg var blitt fortalt. Det var nesten ingen sammenheng mellom de «postmoderne» tekstene jeg leste i studiene, og de påståtte sammendragene og kontekstløse sitatene fra disse som sirkulerte i den apologetiske litteraturen.
Et truende kaos
«Postmodernisme» var et begrep som ble brukt i faglitteratur på 1990-tallet, men ikke nå lenger. Det var faktisk i ferd med å bli utdatert allerede da jeg første gang hørte om det for 25 år siden.
Men i den kristenkonservative apologetikkens fortelling har begrepet fremdeles en viktig rolle, som samlebetegnelse på alt som ikke er enten/eller, alt som forblir ubestemmelig og ambivalent, alt som er – ja, relativt – og ikke lar seg plassere i en entydig kategori. Det er noe uoversiktlig, noe kaotisk, noe som truer den kjente og trygge, men også skjøre boblen av orden vi lever i.
På denne måten brukes den vagt skisserte «postmodernismen» for å forsterke de kristenkonservative normene og strukturene som allerede finnes, litt som når uroen for en fiktiv ytre fiende bidrar til å skape intern lojalitet i en gruppe.
Det finnes mange eksempler på profilerte amerikanske apologeter som ikke legger nevneverdig skjul på sin støtte til deler av Trumps politiske prosjekt
Reaksjonære stråmenn
Det er denne forståelsen av begrepet «postmodernisme» som i det siste har seilt opp, båret på en lunken oppdriftsvind av importert amerikansk høyreside-reaksjon mot såkalt «politisk korrekthet», «kritisk raseteori», «kulturell marxisme» og «woke tankevirus». Også disse begrepene er stråmenn, vage beskrivelser av samfunnsfiendtlige tankefeil noen andre gjør, konstruert for å kunne rives ned, og dermed bekrefte og forsterke etablerte normer og strukturer.
Det er i denne konteksten man må forstå en del norske kristenkonservatives sans for reaksjonære stemmer fra kulturens høyreside, som Jordan Peterson eller andre. Her finner man fortellinger slående like den som underbygger den kristenkonservative apologetikken, om kulturens frafall og oppløsning, og følelsen av å måtte stå imot en ytre (eller indre) fiende for å beskytte sivilisasjonens skjøre orden mot kaoset som truer.
Konspirasjonsteorier og lojalitet
På denne amerikanske høyresiden finner man også åpenbart problematiske varianter av fortellingen om kulturens oppløsning. Fortellinger om en ondsinnet kabal av statsansatte («the deep state», eller «the enemy inside») som arbeider mot fellesskapets egentlige interesse. Fortellinger om anonyme muldvarper («QAnon») som avslører den politiske elitens satanisme og pedofili. Fortellinger om grupper som utøver massivt og stramt organisert press på politiske myndigheter for å tvinge sine egne perverse preferanser på alle andre i lovform («Homolobbyen»).
Begrepet ‘postmodernisme’, slik det brukes i kristen-konservative fortellinger, er ikke et nyttig verktøy som hjelper oss å forstå samtiden
Det finnes mange eksempler på profilerte amerikanske apologeter (som William Lane Craig og Edward Feser, for å nevne et par gjengangere i norske apologetikkmiljøer) som ikke legger nevneverdig skjul på sin støtte til deler av Trumps politiske prosjekt. Det betyr ikke at alle kristenkonservative støtter alt den nye administrasjonen gjør. Poenget er at alt den nye administrasjonen gjør, legitimeres av fortellinger og teorier som ligner veldig på den kristenkonservative om «postmodernisme» som en trussel mot moral, fornuft og sivilisasjon. Og den likheten, det slektskapet, kan føre til at kristenkonservative ser mellom fingrene med mye som de isolert sett ville synes var uakseptabelt.
Aksept for det uakseptable
De aksepterer at tusenvis av statsansatte får sparken i en historisk demontering av statsapparatet – for det er jo noe muffens med en del byråkratiske eksperter. De aksepterer at presidenten omgår demokratiske institusjoner som rettsvesen og kongress – for det finnes jo sikkert korrupte politikere og dommere. De aksepterer bannlysing av bibliotekbøker og avfinansiering av bistands- og forskningsprosjekter på grunn av hvilke ord som brukes – for det kan jo bli litt vel mye Pride av og til.
Slik skaper fortellingene lojalitet i møte med en fiktiv fiende, og gir fritt leide for folk med mye mer radikal agenda.
Ettertanke
De fleste kristenkonservative i Norge er skeptiske til amerikanske konspirasjonsteorier, og opprøres like mye av det som skjer i USA som alle andre. Samtidig er det et slektskap mellom dette tankegodset, og fortellingen deres egne apologeter forteller om at samfunnet forfaller, på grunn av en uklart definert «postmodernisme».
Begrepet «postmodernisme», slik det brukes i kristen-konservative fortellinger, er ikke et nyttig verktøy som hjelper oss å forstå samtiden. Det er en stråmann, en vag skisse av et truende kaos der ute, som potensielt kan brukes for å skape intern lojalitet i møte med uakseptable handlinger.