I 1915 ansatte Narvik misjonsmenighet 31 år gamle Gerda Karijord som sin forstander, 46 år før Den norske kirke fikk sin første kvinnelige prest. Gerda ble med det trolig Norges første kvinnelige pastor. Hun arbeidet i Misjonsforbundet i 53 år sammenhengende. Gerda var ikke redd for å ta opp ømtålige teologiske temaer, og i Misjonsbladets minneord ble hun omtalt som en «overmåte sterk personlighet med sine meningers mot som aldri unnvek en sak hun mente hadde krav på å kjempes fram». Gerda kjempet ikke for anerkjennelse som kvinne, men for evangeliets fremgang. I den arven driver vi menighet i dag.
Takk til foregangskvinnene
Jeg er også en 31 år gammel pastor i Misjonskirken Norge, og jeg har mye å takke foregangskvinner som Gerda Karijord for. De banet vei for et trossamfunn som heier på kvinners tjeneste og som sier at både menn og kvinner er likeverdige ledere. Ikke bare ute på misjonsfeltet, hvor vi historisk har fått forkynne og lede i de fleste trossamfunn, men også på talerstolen søndag klokka 11 og i den pastorale omsorgen for hele menigheten.
Da jeg studerte teologi som 20-åring, opplevde jeg stort sett positivitet rundt at kvinner studerte teologi. Men da det ble tydelig at studiet mitt kom til å lede til en pastortjeneste og ikke diakon, kom spørsmålene. Med dem kom også tvilen og usikkerheten, og etterhvert manglende frimodighet. For jeg føler meg sjelden så liten som når jeg møter folk som mener jeg går i mot Guds gode vilje i min pastortjeneste.
Jeg vil jo så gjerne være like frimodig som Gerda var. For å lande godt der jeg er, har det vært avgjørende for meg å ha gode forbilder i både historie og nåtid og lene meg på, lytte til og lese Bibel med. Både menn og kvinner. De gikk foran og løftet opp oss som kom etterpå, oftest kanskje uten å vite det. Forbilder som først og fremst bygger Guds rike, og ikke navn eller plattform.
Takk til forbildene
Et av disse forbildene går i min egen menighet. Hver torsdag samles unge voksne i vår kirke. På bønnerommet sitter ofte godt voksne mennesker fra menigheten, klare til å ta imot de unges tro, tvil, håp, sorger og bønner. En av disse forbederne er Ingrid Eskilt. Hun sitter på bønnerommet en stund før møtet begynner og ber for alle som kommer den kvelden. Og hun ber for meg.
Gerda kjempet ikke for anerkjennelse som kvinne, men for evangeliets fremgang. I den arven driver vi menighet i dag
De unge voksne som kommer til forbønn, skulle bare visst. De skulle bare visst at hun som ber for dem var misjonær i Kongo i flere år, at hun underviste i 33 år på Ansgarskolen og oppmuntret utallige studenter til misjon og tjeneste, at hun skrev sin doktoravhandling om kall og kanskje derfor forstår bedre enn noen hvordan man kan be når man ikke vet Guds vei for livet. De skulle bare visst.
Ingrid er mitt forbilde. Og jeg vet at hun ikke bare har velsignet meg, men så mange andre med sin åpenhet, godhet og sterke Jesus-fokus. Om jeg kan bli halvparten så raus, varm og oppmuntrende som Ingrid, skal jeg være godt fornøyd.
Bygge Guds rike
Forhåpentligvis får jeg, som Gerda Karijord, også være over 50 år i tjeneste. Da håper jeg at jeg kan ha vært en som løfter andre opp, en som gir videre det jeg selv har fått. For det er jo også sånn Guds rike vokser – ikke ved at vi klamrer oss til våre egne posisjoner, men ved at vi reiser opp nye ledere, nye forkynnere, nye tjenere som har Jesus i fokus.
Og kanskje en dag sitter en ungkvinne og ser tilbake på min generasjon og tenker: De gikk foran. De gjorde veien litt enklere å gå. De trodde på oss. For det var det Gerda gjorde, og det er det Ingrid gjør, og det er det jeg ber om at jeg og alle mine kollegaer også skal huskes for.