Når alle rettigheter er på plass, hva slåss vi for da? I Metodistkirken kan kvinner kan ha absolutt alle verv og har like rettigheter som menn på alle plan. Slik har det vært lenge, men utfordringer er der likevel.
Å få kvinner inn i toppledelsen er en utfordring. Vi har vår andre kvinnelige tilsynsprest nå og får vår tredje til høsten. Det har tatt veldig lang tid. Metodistkirken er det mest kvinnedominerte kirkesamfunnet i landet, men likevel er toppledelsen tungt maskulin.
Vi har ennå ikke hatt en kvinnelig biskop, og det er vanskelig å rekruttere en kvinne som har lyst og mulighet. Jeg takket selv nei til nominasjon, så dette er en utfordring som fort slår tilbake når jeg nevner den. For akkurat det kommer vi ikke i mål med før en av oss faktisk stiller oss til disposisjon.
Lett å tenke at vi er i mål
For et par måneder siden kom en invitasjon til en konferanse med bare menn på plakaten. Slike ting er også en utfordring. Også det er vanskelig å sette ord på, for jeg er blant dem som ofte blir invitert og ofte synes. De som arrangerer festivaler og konferanser må ha en refleks som gjør at de reagerer når kjønnsubalansen oppstår, og der er vi ikke alltid våkne nok.
Å fortsatt løfte fram kjønnsspørsmål er i seg selv en utfordring, for du møter lett det oppgitte blikket – er du fortsatt opptatt av det der? Når alle rettigheter er på plass er det lett å tenke at vi er i mål.
Jeg har en tante som er prest. Jorunn Wendel heter hun, og hun er et forbilde for meg. Hun ble prest i 1974. Hun var ikke den første, men hun var den første som ble værende i Norge, som fikk alle rettigheter, og hun var også vår første tilsynsprest. Ved å ha henne tett på var kvinner i prestetjeneste helt normalt for meg. Jeg tenkte ikke på da jeg var barn hvor banebrytende hun var og hvilke kamper hun sto i.
Vi må være ledere ut fra den tiden vi lever i og ta utfordringene en om gangen
Hun hadde svært mye støtte i kirken, men møtte mange utfordringer i økumeniske sammenhenger. Og så var det mange dilemmaer å møte på i kraft av å være den første kvinne til noe, eller å være annerledes enn de andre som ledet. Klesdrakt, lederstil og symboleffekt er eksempler på det.
Ikke i tantes fotspor
I og med at jeg ble prest selv var det mange som sa at jeg gikk i min tantes fotspor, men akkurat det hadde jeg veldig stort behov for å ikke gjøre. Tante var både et forbilde og samtidig en jeg ikke ville ligne på. Tante gikk i drakt, maskuline Brundtland-drakter som matchet dressjakkeregimet og markerte at hun også hadde autoritet.
Det var nødvendig på den tiden, og det har gjort at jeg absolutt ikke går i drakt, selv om jeg også er ganske nøye med hva jeg har på meg og hvilket språk klær taler. Så da jeg ble ordinert og hun tilbød meg å arve et titalls drakter hun ikke brukte lenger var mitt svar et brutalt nei.
Tante har også hatt en maskulin lederstil. Hun har snakket med myndighet og tatt avgjørelser. Hun har vært tydelig. Jeg snakker nok også tydelig og med myndighet, men på en annen måte. Jeg vet ikke om min er bedre, det er ikke poenget, men vi tilhører hver vår tid, og vi leder i lys av det. Hun måtte bevise at kvinner kunne, og det må faktisk ikke jeg, ikke på samme måte.
Hun ble et symbol på kvinner i prestetjeneste, som den første og veldig lenge den eneste i veldig mange fora.
Måten hun har båret det på står det stor respekt av, selv om jeg trenger å være annerledes. De kvinnelige studentene jeg har undervist trenger også å være helt annerledes enn meg. Det er helt naturlig, selv om jeg er ganske sikker på at jeg også har tilført noe godt. Vi må være ledere ut fra den tiden vi lever i og ta utfordringene en om gangen.