Det manglet ikke på sterke kvinner i Kristiansand Frikirke da jeg vokste opp. Det var mange fine, gøye og varme kvinner som var mine søndagsskolelærere, speiderledere og ungdomsgruppeledere. Når det kommer til kvinner som kunne være forbilde for hvordan jeg skulle leve livet mitt og hvordan jeg hadde lyst til å fremstå både som menneske og kristen hadde jeg mange.
Få i formelle lederposisjoner
Der jeg ikke hadde mange forbilder, og der utfordringene og barrierene lå da jeg var ung, var at det var få kvinner i formelle lederposisjoner. Kvinner kunne da hverken være eldste eller pastorer i Frikirken. Særlig da det som ungdom vokste frem et kall hos meg til å bli nettopp det, var det noe jeg savnet. Frem til jeg flyttet til Oslo og begynte å studere på MF hadde jeg sett svært få kvinner forkynne i en gudstjeneste. Jeg hadde nok sett en kvinne som prest, men kjente ingen og hadde ingen kvinner som jeg kunne identifisere meg med.
Det er vanskelig å finne kvinner som preken-forbilder når du kun har hørt et par kvinner forkynne
Fortsatt mannsdominert
Dette mener jeg fremdeles er en utfordring i frikirkelige miljøer. Selv om det har blitt flere kvinner i pastorroller på de årene som har gått siden jeg ble ansatt som hovedpastor i 2011, er pastoryrket fremdeles et mannsdominert yrke. Dersom vi ser på hvem som profileres høyt, går andelen av menn enda mer opp.
Forskning viser at kvinner som studerer bedriftsledelse har høyere sannsynlighet for å se seg selv som leder dersom en kvinnelig bedriftsleder har holdt forelesning for dem. Det vil jeg tro også gjelder for kvinner som har en pastorspire i seg; det er lettere å se for seg at de kan følge den drømmen og kallet dersom de ser en kvinne være pastor, og aller helst; dersom de ser mange forskjellige kvinner være pastorer.
Det er vanskelig å finne kvinner som preken-forbilder når du kun har hørt et par kvinner forkynne. Det er vanskelig å se seg selv inn i en pastorrolle hvis alle pastorer du har møtt er menn, eller den ene kvinnen som er så annerledes fra deg at du tenker at vi kan aldri ha samme rolle. Jeg vet også at jeg, som en av de første kvinnene i hovedpastorrolle i Frikirken, både har vært et forbilde for noen og definitivt ikke har vært det for andre.
Trygge på rollen
Det var først da jeg begynte som student på MF at jeg fant kvinnelige forbilder på det å være pastor. De var prester da, men for meg gikk det ut på det samme. Flere av mine kvinnelige MF-lærere viste meg andre måter å bevege seg som kvinne i kirken på. De argumenterte teologisk, de var ikke redde for å si hva de mente, de var trygge på seg selv og sin rolle. Og det gjorde det på veldig forskjellige måter. De viste rett og slett at det å være kvinne og prest ikke bare handlet om å passe inn i en boks, men at det var mulig å være seg selv inn i presterollen.
Mitt ønske for årets 08.mars er at i årene som kommer vil det bli stadig flere kvinner i pastorroller i frikirkeligheten slik at muligheten for å finne ei som du identifiserer deg med, ei som du kan se på og tenke – sånn vil jeg også være, blir enda større.