Det er ikke helt overraskende at et sosialliberalt parti, som ønsker å begrense statens makt, ønsker en utredning om dødshjelp. Men dette er ofte første skritt på veien mot legalisering i denne type verdispørsmål. Det er bekymringsverdig at Venstre følger etter andre land som har legalisert, og tilslører at dødshjelp dreier seg om et statsautorisert selvmord. Begrepet «selvbestemt assistert livsavslutning» dekker over det helt grunnleggende premisset - at legen tar livet av pasienten.
Sykdom som begrensning
Undersøkelser viser at leger generelt er mer restriktive til dødshjelp. I debatten argumenterte likevel medisinstudent Oline Sæther for at noen av pasientene bør få dødshjelp: – Jeg vil at mine pasienter skal få kunne velge døden på sine premisser – ikke sykdommens, sa Sæther, ifølge Vårt Land.
Med dette ser hun bort fra to viktige argumenter knyttet til pasientens ønske om dødshjelp: For det første er det kjent at pasienten kan oppleve midlertidig depresjon i alvorlige sykdomsforløp. Den vanlige måten å møte suicidalitet hos pasienter er å hjelpe dem ut av depresjonen, ikke å tilby dødshjelp. Pasientens sykdom kan derfor i seg selv begrense det frie valget, og det viser hvor lettvint en slik argumentasjon er.
For det andre er pasientens selvbestemmelse kraftig innsnevret ved at politikere skal sette kriterier for hvem som lider nok til å dø. Den enkelte lege eller nemnder skal bestemme om pasienten er innenfor eller utenfor kriteriene. Det er derfor et stort paradoks at politikere på den ene siden krever at pasienten skal få bestemme selv, men på den andre siden som oftest kraftig vil innsnevre pasientens autonomi med strenge kriterier.
Det sterke signalet
En slik lov må derfor rammes inn – enten med åpne kriterier som i Nederland, hvor barn, psykisk syke og demente har rett til dødshjelp. Eller strengt, som forsøket var i Canada da de legaliserte i 2016. Da var det kun mennesker med antatt kort levetid og som hadde uutholdelige lidelser, som hadde krav på statens medvirkning til å dø. Fem år senere ble loven likevel liberalisert, og i 2023 var dødshjelp-programmet dødsårsaken for hele 15 343 mennesker, noe som utgjør oppsiktsvekkende rett under 5 % av alle dødsfall i landet.
Forskning fra de landene som har legalisert dødshjelp, utfordrer ideen om at legalisering sikrer selvbestemmelse. I Oregon oppgir 43,3 % av de som ber om dødshjelp at en (av flere) grunner til å be om dødshjelp er opplevelsen av å være en byrde for familien, venner og omsorgspersoner. For mange oss som har stått nært ved et dødsleie, så vet vi hvor nærliggende den tanken er når man blir alvorlig syk og pleietrengende. Man kan ikke regulere seg ut av det sterke signalet man ved dødshjelp sender til alvorlig syke om at de er en belastning.
Byrden av å være en byrde
For noen dager siden skrev en anonym ung jente i Aftenposten at «vissheten om at helsepersonell har sagt at eutanasi er en løsning for sånne som meg, er tung. (...) «Vi er nødt til å snakke om byrden det er å vite at du er en byrde. Å ha en diagnose du vet at du ikke blir frisk fra, og at du vil kreve behandling fra familie og skattebetalere hele livet, er belastende.» Det er grunn til at mange funksjonshemmede er de som er mest kritiske til dødshjelp. Under dekke av selvbestemmelse underkommuniseres de sterke signalene som sendes om hvilket liv som er verdt å leve.
Norge har allerede en svært god pasientrettighetslov som gir pasienten stor grad av autonomi når livet går mot slutten. Sammen med god dialog med helsepersonell kan man sørge for god og utstrakt selvbestemmelse, ikke minst i dialogen om avslutning av unødvendig behandling. Et velment ønske om å hjelpe pasienten til å få kontroll på siste fase i livet, kan derimot raskt bli til et indirekte press. Da er selvbestemmelsen innsnevret, og pasienten blir tatt livet av på en uverdig måte med statens velsignelse.