Da tenker jeg i første rekke på barna som måtte bo deler av sin barndom på internat, blant borte fra foreldrene. Men også andre grupper er internatordningen et mareritt. Da tenker jeg på barnas foreldre, lærerne på skolen og de som var ansatt for å ta vare på internatbarna.
Også for Det Norske Misjonsselskap (NMS) som organisasjon er «misjonærbarnsaken» et mareritt. Ikke fordi det er synd på oss, men fordi vi ser at vår organisasjon har vært med på å starte og opprettholde en ordning der barna måtte betale prisen for foreldrenes misjonskall. For oss er det lett å beklage og erkjenne fortidens feil. Vi har ikke noe ønske om å legge skyld på noen, men på å gi hjelp og støtte til dem som har blitt rammet av disse feilene.
I Vårt Land 4. mars ber Berit Dahl misjonsorganisasjonene om å ta enda et steg bakover, altså ta et oppgjør med den tankegangen og forkynnelsen som lå til grunn for internatsystemet. Som generalsekretær i NMS, Norges eldste misjonsorganisasjon og en av dem som sørget for at barn av misjonærer ble sendt til internater, er jeg takknemlig for denne utfordringen. Berit Dahl har helt rett i at når organisasjonene beklager tidligere feil, må de også beklage det bakenforliggende tankegodset.
Familiekallet
Som misjonsstudent på Misjonshøgskolen og senere misjonær på Madagaskar har jeg kjent på det den kulturen som vi nå har tatt et oppgjør med. Som Berit Dahl påpeker, inneholder misjonsbefalingen i Matteus 28 ikke ingen personalpolitiske retningslinjer. Her får kirken og Jesu etterfølgere et oppdrag, men ingen signaler om at dette oppdraget om å gå med evangeliet skal gå på bekostning av andre mennesker.Og godt er det!
Egentlig er dette ikke en spesielt vanskelig oppgave
NMS er en del av den verdensvide kirken. Kristne over hele verden har fått i oppdrag å formidle evangeliet til andre. Kallet til dette, er en del av kallet å være kirke, ja til å være kristen. Men det er ikke slik kallet til tjeneste skal gå ut over «familiekallet».
Den tunge bagasjen
I vårt daglige arbeid, står vi hele tiden oppe i utfordringer knyttet til å kombinere en sunn personalpolitikk med en bibelsk kallsforkynnelse. Egentlig er dette ikke en spesielt vanskelig oppgave. Vi har lært av vår fortid og av de feil som er begått. Derfor skal alltid hensynet til barn og familie har forkjørsrett.
Når vi har endret vår personalpolitikk på dette feltet, er det selvsagt fordi vi har med oss den tunge bagasjen som «misjonbarnsaken» er. Men vi har ikke bare endret vår personalpolitikk, vi tenker også annerledes om hva det vil si å være kalt til tjeneste i Guds rike.