Det siste året har det blitt fyrt av mye løskrutt rundt spørsmålet om statens penger til tros- og livssamfunn. Vårt Land av 3. mars 2025, har en ny artikkel. Ingunn Folkestad Breistein skriver saklig og opplysende, men trekker feil slutning på et viktig punkt: «Den nåværende ordningen for finansieringen av tros- og livssamfunnene er ikke bærekraftig. Det må tenkes alternativt.»
Konklusjonen er feil, fordi dagens ordningen er den beste vi kan få, dersom Grunnloven skal respekteres.
Å spare penger
Ordningen er godt innarbeid, enkel, rettferdig og fortsatt bærekraftig i mange år fremover!
Staten bevilger hvert år en samlet pott penger til Den norske kirke. Beløpet blir så delt på antall medlemmer. Det samme beløpet per medlem som da kommer fram blir gitt til alle registrerte tros- og livssamfunn – etter deres medlemstall.
Politikerne som vil endre ordningen er mest opptatt av å spare penger. Argumentet er at siden Den norske kirke hvert år har et synkende antall medlemmer blir summen per medlem høyere og høyere.
Vi har en rettferdig ordning for likebehandling av statens støtte til religion og livssyn
Skulle Den norske kirke skrumpe inn til en minoritet, forstår jeg argumentet. På lang sikt kan det skje, men ikke på mange år.
Oppryddingen
En annen årsak til reduksjon av medlemmer i Den norske kirke, er at kirkens medlemslister inneholdt mange navn som aldri skulle stått der. De er nå fjernet, omkring 100.000 navn.
Jeg kom til Halden i 1980 med min familie. Etter 20 år som pastor i Baptistkirken fikk jeg brev om vi fortsatt skulle stå i Den norske kirke. De hadde begynt oppryddingen!
Videre har det de siste årene vært et lavere antall barn som blir døpt. Det har redusert Den norske kirkes andel av befolkningen.
Sjelden lutheranere
Og så har vi en faktor i at mange trossamfunn blir dannet av innvandrere. De har et aktivt forhold til tro og religion, men er sjelden lutheranere - eller finner seg til rette i Den norske kirke.
De danner sine egne etniske menigheter. På den måten øker andelen av befolkningen som står utenfor Den norske kirke, og Den norske kirkes andel minker.
Vi har en rettferdig ordning for likebehandling av statens støtte til religion og livssyn. Skal en fremtidig endring skje, bør oppmerksomheten vendes mot hva kirkene bidrar med til samfunnet - hvilket innhold og tilbud de møter folket med. Rett og slett hvordan pengene blir brukt.