Jeg viser til til Heidi Graviks innlegg om den samaritanske kvinnen ved Sykars brønn.
Jeg leser samme lignelse slik: For det første handler det om hjertets tørst og savn; kroppens sug. Noe mange av oss har vært fanget i, kvinne og mann, gjennom alle tider. Jesus sier til kvinnen: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.»
Kvinnen sier så til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.Og Jesus som er formidler av kilden med stor K svarer så umiddelbart på hennes bønn: Han setter lys på og konfronterer hennes indre tørst som ennå ikke har fått blitt adekvat erkjent, møtt og bearbeidet tilstrekkelig: Han møter henne mildt, inkluderende og åpent; ikke dømmende, men med omsorg: Å slukke den indre tørsten med ytre ting og substitutter; seksualitet, rus m.m. hjelper lite og intet, snarere oppstår den indre tørsten der ganske snart igjen - og kanskje enda sterkere.
Helbredet og fri
Kvinnen mer enn aner at Jesus har truffet og åpnet noe genuint i hennes indre; som nå endelig kan slippes mer fri og transformeres på en mer konstruktiv måte. Hun får videre melding om at hun kan be, søke kilden og være i sin gudsrelasjon akkurat der hun er, det er ikke avhengig av religiøse autoriteter, sted eller ytre forhold i det hele tatt. Hun har tilgang på kilden akkurat der hun er - hele tiden. Og dermed tilsidesetter Jesus alle de bedrevitende moralsk opphøyde menn som påberoper seg kontroll, over kilden og dens gang videre. Hun er m.a.o. nå endelig på vei til å bli mer hel, helbredet og fri. Helt fri.
Og til slutt: Da disiplene kommer tilbake står det i teksten at de undret seg over at Jesus snakker med en kvinne. Noen påpeker at dette er enda et uttrykk for det negative og elendige kvinnesynet som fantes i antikken. Det er selvsagt riktig at kvinnesynet generelt var svært negativt for 2 000 år siden. Men det disiplene ytrer her er ikke et uttrykk for dette; Jesus og disiplene var i dialog med kvinner både her og der ellers.
Den anstrengte tonen
Årsaken til at jeg påpeker dette er det den samaritanske kvinnen selv sier da Jesus først henvender seg til henne; de befinner seg altså midt i det tykkeste Samaria: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» (Min kursivering). For jødene omgås ikke samaritanene. Det rådet nemlig en særdeles anstrengt tone mellom jøder og samaritanene, de sistnevnte hadde opplevet både utstøting, demonisering og deres tempel ble revet ned av jødiske styrker i år 128 fvt.
Samaritanerne overså f.eks. noen bøker i Tanakh (GT) og forvrengte til dels andre deler. De ble ansett som urene som jødene skulle holde seg på avstand fra.
Derfor undret disiplene seg. Ikke fordi Jesus snakket med en kvinne.