I Wolfgang Wees podkast Wolfgang Wee Uncut kritiserer han Den norske kirke for å tone ned det kristne budskapet med prideflagg og Michael Jackson. Da Unge Høyre-leder Ola Svenneby gjestet programmet, uttalte han at han mener at å gå til gudstjeneste i Oslo Domkirke eller en annen kirke i Oslo er som å gå på et medlemsmøte i SV. Em.biskop Halvor Nordhaug svarer godt når Vårt land gjør ham kjent med påstandene. Han korrigerer med vennlige ord, og utfordrer meningsbærerne til å oppsøke kirken oftere. Det er et godt råd!
Det som ikke skjer i SV
Genuin kristen tro vekker anstøt. Å være en etterfølger av Jesus innebærer å mene og handle på måter som noen synes er forkastelig. Jesu radikale åpenhet og likeverdige behandling av mennesker med ulike funksjonsvariasjoner, med ulike måter å tjene til livets opphold på, med ulike kjønn og alder, med ulike former for tilbedelse, vakte anstøt. Det kommer vi ikke unna i vår tid heller. Vi kommer heller ikke unna at Jesu radikale kjærlighetsbud om å elske Gud, å elske vår neste som oss selv, ja, elske vår fiende og hungre etter fred og rettferdighet, fører til ulike meninger og handlinger som skaper reaksjoner. Det vil derfor alltid være en mulighet for at en gudstjenestedeltaker blir støtt av innholdet i preken og forbønner. Men derfra til å karakterisere det som noe som ikke hører hjemme i kirker, mener jeg er å ikke ta høyde for evangeliets gjennomgripende, forvandlende kraft.
I gudstjenesten i Den norske kirke følger vi en liturgi som gjør det klart fra første stund at det som foregår her, foregår i Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Vi bøyer oss for Gud og bekjenner våre synder. Vi ber om at våre hjerter må være åpne for Guds påvirkning. Vi lytter til tekster fra både Det gamle og Det nye testamente. Vi feirer nattverd sammen. Og hele menigheten inviteres til å si: Kristus døde, Kristus stod opp, Kristus skal komme igjen! Ham være ære for kjærligheten som er sterkere enn døden. Det tror jeg neppe skjer i et lokallagsmøte i SV.
Trosbekjennelsen som bærer
Midt i gudstjenesten preker presten. Det er prestens oppgave å fortolke evangeliet og tiden vi lever i, og sette dette i sammenheng. Det er uhyre vanskelig, og krever mye arbeid av prestene. Evangelietekstene er uendelig dype kilder, og forteller oss alltid noe nytt. Prekenen treffer lytternes ører og liv på ulike måter. På sitt beste, kan prekenen anspore til en indre samtale hos gudstjenestedeltakeren som bidrar til fordypning i relasjonen til Gud og til forandring og omvendelse i eget liv.
Det er likevel genuint kristent å engasjere seg for alle menneskers like verdi
Når prekenen er slutt, inviteres menigheten til å svare med å bekjenne troen. Det kan skje på grunn av det presten sa. Eller det kan skje på tross av det presten sa. Det kan være en helhjertet tilslutning til hele trosbekjennelsens fylde, eller det kan være en nølende mumling som strever med flere av formuleringene. Men trosbekjennelsen står fast, den lyder alltid. Den er god å lene seg inntil og slutte seg til når egen tro ikke føles særlig bærekraftig. Den er sterk å proklamere med overbevist stemme, de dagene troen kjennes helstøpt og uten brister. Den gir genuin kristen tro i kortversjon, for den som ikke husker hva det går i. Trosbekjennelsen bærer fellesskapet. Sammen. Derfor bekjenner vi alltid troen i Den norske kirkes gudstjenester. Uten å granske hva den enkelte tror og tenker i det øyeblikk.
Genuin kristen tro
At prekener og gudstjenester tar opp i seg kamper for rettferdighet som skjer i vår tid, kan vekke anstøt. Det er likevel genuint kristent å engasjere seg for alle menneskers like verdi, og for alle mennesker rett til liv og frihet. At det kommer til uttrykk gjennom at pride-flagget finnes i noen kirker, eller at det kvænske flagget blir synlig førstkommende søndag 16. mars, eller at presten sier at Trumps forakt for svakhet ikke harmonerer med Jesu budskap, er ikke et uttrykk for Den norske kirke har forlatt genuin kristen tro, men er et uttrykk for at prester og andre lar evangeliene prege deres liv og holdninger i denne verden.
Det er velkjent for kristne kirker at evangeliet vekker anstøt. Det er også velkjent at vi er uenige om hvilke kamper som skal kjempes, og hvilke som ikke skal angå kirken. Men for mange av oss finnes det ikke noen mulighet til å skille mellom genuin kristen tro og et sterkt engasjement for et mer rettferdig samfunn og en mer fredelig verden. Da vil uvegerlig politikk kunne spores i en kristen preken.
Hver og en av oss er kalt til å følge etter Jesus og gjøre det Jesus gjorde. Det er genuint kristent. La oss samtidig prøve å være åpne for at vi har ulike oppfatninger av politiske løsninger på spørsmål som angår en som ønsker å følge etter Jesus.