Stefan Fisher-Høyrem har 7. mars en kronikk om postmodernisme på trykk her i avisen. Jeg er enig med ham i at konservative kristne noen ganger gjør det for lett for seg selv når folk som ikke deler deres verdensanskuelse, skal kritiseres.
Hans fremstilling av postmodernismen så å si som en døgnflue vi ikke lenger trenger å bry oss om, er imidlertid mangelfull.
Begrepet postmodernisme
Encyclopaedia Britannica (EB) sier: «Postmodernisme er en bevegelse på slutten av 1900-tallet som kjennetegnes av bredt anlagt skepsis, subjektivisme eller relativisme; en generell mistenksomhet overfor fornuften, og en sterk følsomhet overfor ideologiers rolle når det gjelder å hevde og opprettholde politisk og økonomisk makt. Mange av doktrinene som gjerne assosieres med postmodernisme er rett og slett en likefrem fornektelse av generelle, filosofiske synspunkter som ble tatt for gitt under opplysningstiden på 1700-tallet.»
Friedrich Nietzsche (1844–1900), kjent ikke minst som ateist og nihilist, regnes av mange filosofer som «postmodernismens gudfar», og EB sier at han «var en tysk filosof som ble en av de mest innflytelsesrike av alle moderne tenkere. Hans forsøk på å avsløre motivene som ligger til grunn for tradisjonell vestlig religion, moral og filosofi har hatt stor påvirkning på generasjoner av teologer, filosofer, psykologer, poeter, romanforfattere og dramatikere.»
Internet Encyclopedia of Philosophy (IEP) utfyller bildet: «Det er nå over et århundre siden Nietzsche utforsket nihilisme og dens implikasjoner for sivilisasjonen. Som han forutså, har nihilismens innvirkning på kulturen og verdiene i det 20. århundre vært gjennomgripende.»
Fisher-Høyrem sier om begrepet postmodernisme at det «ble brukt i faglitteratur på 1990-tallet, men ikke nå lenger. Det var faktisk i ferd med å bli utdatert allerede da jeg første gang hørte om det for 25 år siden».
Har tankene innflytelse?
Vel, dette er en sannhet med ganske store modifikasjoner, som sitatene fra oppslagsverkene EB og IEP ovenfor viser.
Det avgjørende er for øvrig ikke om akademikere etter hvert er begynt å kvie seg for å bruke begrepet, men om tankene til folk som Nietzsche, Freud, Horkheimer, Adorno, Gramsci, Marcuse, Sartre, Lacan, Derrida, Foucault og andre postmoderne filosofer fortsatt har innflytelse.
Jøder, kristne, muslimer og humanister m.fl. bør spørre seg selv om postmodernisme er kompatibelt med deres eget livssyn
Det tror jeg dessverre de har.
Ikke minst er det vanskelig å se for seg hvordan «kjønnsrolleforskningens dype skepsis til naturvitenskapelige årsaksforklaringer» (som kjønnsforskerne Anne Jorunn Berg og Beatrice Halsaa understreket i Dagbladet i 17.06.2003) kunne ha vokst frem i etterkrigstiden, samt ytterligere befestet sin stilling de siste årene, om det ikke var nettopp for postmodernismens fortsatte påvirkning på akademia. Min gamle kronikk «Naturvitenskap og kjønnsmodne forskere» (hos Forskning.no) er dessverre stadig like aktuell.
Kompatibelt med livssyn
Plassen tillater meg ikke å gi flere eksempler, men jeg har nylig publisert to populærvitenskapelige essay om problemkomplekset, og disse er fritt tilgjengelige på nettet for de som vil søke etter dem.
Det er etter min mening god grunn til å være på vakt mot postmodernismens innflytelse på en rekke samfunnsområder, noe jeg har begrunnet i de to nevnte essayene.
Jøder, kristne, muslimer og humanister med flere bør spørre seg selv om postmodernisme er kompatibelt med deres eget livssyn.