Da har vi altså fått lagmannsrettens konklusjon i den årelange tvisten mellom Jehovas vitner (JV) og den norske stat, en prosess som i praksis har pågått sammenhengende siden 2019. Omfattende undersøkelser og juridisk behandling ga oss full forståelse og vedtak hos Statsforvalteren, bekreftelse i ankesaken hos Barne- og Familiedepartementet, seire i forføyningssaken både i tingretten og lagmannsretten, og slutt full seier i tingretten. Svært mange har støttet vår sak.
Nå møtte vi tre dommere i lagmannsretten som landet på motsatt konklusjon, under tvil.
Når skuffelsen har lagt seg er det likevel mye positivt å hente ut fra en gjennomlesning av dommen. Vi er ikke jurister og overlater de dype juridiske analysene til de som kan slikt. Når vi uttaler oss er det med vår egen ekspertise i form av levde liv – en innsikt juristene og tilskuerne aldri helt vil kunne ha. Vi skriver med et håp om at også dette har en verdi.
Om JV sin praksis og det retten legger til grunn
JV gikk inn i rettssaken med påstander om at staten hadde latt seg villede av noen få misfornøyde tidligere medlemmer og dermed fått et helt feil inntrykk av eksklusjonsordningen. Dette legger retten helt dødt. I likhet med tingretten og forvaltningen er dommen svært tydelig på at våre historier samsvarer med JV sine egne instruksjoner og praksisen slik vi beskriver den. Praksisen anses som bevist og at statens syn på dette er korrekt. (punkt 3.3, fra side 14) Retten finner det bevist at praksisen gjelder voksne medlemmer som kastes ut, at den gjelder de som selv melder seg ut og at den vil gjelde for barn. Retten slår også fast på side 18 at «unødvendig samvær» med ekskluderte av eldsteboka anses som «skamløs oppførsel» og medfører represalier. Her har vi altså fått fullt medhold. JV påstod i retten det motsatte, men dette blir avvist.
Mon tro hva Jehovas vitners ledere tenker om dette? For oss er det betryggende at alle ledd både i forvaltningen og rettssystemet nå har etablert dette som fakta. Vi håper også at media nå legger dette til grunn i fremtidige saker. Dette er ikke bare løse påstander fra misfornøyde medlemmer slik JV påstår, men vedtatt og bevist.
JV gikk inn i rettssaken med påstander om at staten hadde latt seg villede
Om retten til fri utmelding
Det sentrale i dette punktet er hva «fri utmelding» betyr. Her lander lagmannsretten på motsatt konklusjon av alle de foregående leddene fordi muligheten til å melde seg ut skriftlig tillegges størst vekt, slik at den psykologiske belastningen de påfølgende sanksjonene medfører vektlegges i mindre grad. Et eksempel på at jus og psykologi er to helt forskjellige fagfelt. Retten skriver på side 22, der de anerkjenner at de som melder seg ut opplever omfattende sanksjoner: «redusert kontakt med…da særlig nære familiemedlemmer..vil for de fleste være svært vanskelig og tyngende…. Retten legger til grunn at slike konsekvenser ved utmelding er så negative at enkelte medlemmer av den grunn velger å ikke melde seg ut» Retten har altså anerkjent at JV sin praksis med sosial utfrysing, også i nær familie, er så tyngende at det for mange vil medføre at de ikke våger å melde seg ut. Samtidig genererer disse menneskene da pengestøtte til den samme organisasjonen som utfører disse sanksjonene.
Det er muligens juridisk rett, men i hvilke andre sammenhenger enn religion ville vi godtatt noe slikt? Og hva tenker Jehovas vitner selv om at retten har funnet det bevist at flere av deres medlemmer er medlem mot deres vilje, holdt som gisler fordi de ønsker kontakt med nær familie? Er det dette skattebetalerne ønsker? At utbetalinger skal skje på den måten? Hva tenker de som skrev trossamfunnsloven og inkluderte §6?
Det er altså dette smutthullet Jehovas vitner feirer som en stor seier
Om barns rettigheter
Dette er den passasjen i dommen som for oss er mest rystende. Dersom lagmannsrettens dom blir stående som konsensus kan i verste fall de omfattende arbeidene som er blitt gjort de siste årene når det gjelder barns beskyttelse mot psykisk vold i Norge settes alvorlig tilbake. Slik vi tolker det, lander dommen først og fremst i Jehovas vitners favør fordi begrepene «psykisk vold» og «negativ sosial kontroll» er for dårlig definert i lovverket. Bedre definisjoner av begrepene er en del av en viktig jobb som må gjøres fremover for at disse begrepene skal ha rettslig verdi.
Når det gjelder prosessen med dømmende utvalg og sosial eksklusjon av barn skriver retten på side 27: «Selv om prosessen kan være svært ubehagelig og ydmykende mener retten likevel – under tvil – at prosessen som sådan ikke kan anses som psykisk vold» Argumentet fra retten er at for å treffe definisjonen om psykisk vold må denne prosessen utgjøre et «mønster av krenkende handlinger» som «vedvarer over tid». JV sin praksis er dokumentert som vedvarende handlinger over tid. Og konsekvensene av utstøtelsen vedvarer for mange resten av livet. De får ofte aldri tilbake familien sin. Likevel mener retten at siden selve utstøtelseshandlingsprosessen på individnivå er fort gjort, er det ikke psykisk vold i lovens forstand. En slik påstand ønsker vi sterkt at høyesterett får uttale seg om.
Mye av vår motivasjon for å stå i dette har handlet om folkeopplysning og innsikt i praksisen
Det er altså dette smutthullet Jehovas vitner feirer som en stor seier. At de under tvil, ved hjelp av en svært spesiell definisjon, akkurat slipper unna å stemples som en organisasjon som utøver psykisk vold mot sine barn. Retten skriver på side 28 og 29 at «både eksklusjonsprosessen og den sosiale distanseringen ved en eksklusjon vil være svært belastende for de fleste barn, er det under tvil, ikke sannsynliggjort at praksisen utgjør psykisk vold mot barn.». Dette er en påstand vi forventer at bufdir og andre som jobber med barns psykiske helse vil følge opp framover. Dersom dette blir stående som konsensus vil det ikke bare kunne gjelde barn av Jehovas vitner, men også andre minoriteter. Systematisk, organisert maktbruk for å fjerne et barns familie og omgangskrets dersom det ikke følger sine foresattes religions regler vil kunne defineres som godkjente av lagmannsretten, og ikke noe staten og forvaltningen kan gjøre noe med.
Tanker videre
Mye av vår motivasjon for å stå i dette har handlet om folkeopplysning og innsikt i praksisen. Dette har vi oppnådd, uavhengig av lagmannsrettens dom. Men fremdeles gjenstår mye arbeid.
Det preger dommen at retten etterlyser dokumentasjon, de etterlyser data. Faglig ekspertise på området. Data om konsekvensene av psykisk uhelse blant de som faller utenfor disse systemene. Vi som har opplevd dette og stått oppi det vet på kroppen at disse skadevirkningene er der. Vi har mennesker rundt oss som er midt i prosessen og knuses. Vi har mistet venner som ikke orket mer. Vi vet hva dette betyr. Men vi har ingen mulighet til å vitenskapelig samle inn disse dataene slik at de kan brukes rettslig. Dette må storsamfunnet hjelpe oss med. Finnes det vilje til å gjøre dette, eller er alle komfortable med rettens konklusjon, at så lenge skadevirkningene ikke er tilstrekkelig dokumentert, så er det heller ikke sannsynlig at de finnes?
Når det gjelder selve konklusjonen har vi tillit til at Staten tar den riktige avgjørelsen og ser viktigheten av at dette avgjøres i Høyesterett, og at man i den forbindelse bruker anledningen til å juridisk definere hva «retten til fri utmelding», «psykisk vold» og «negativ sosial kontroll» faktisk betyr. Dersom det ikke eksisterer noen definisjoner jussen kan akseptere blir det også håpløst for forvaltningen å forholde seg til trossamfunnslovens krav om å hensynta disse betingelsene.