I artikler, kronikker, Dagsnytt 18 og podkast, har Kristine Banggren Gripsgård satt søkelyset på kristen seksualforkynnelses bruk av metaforer om å ha sex før ekteskapet.
Gripsgård behandler temaet på en empatisk, uredd og saklig måte.
Belastende forkynnelse
I podkastserien «Epleskrotten» er tematikken utvidet. Den vil «undersøke skyggesidene ved klassisk kristen seksualitetsforkynnelse», sier Gripsgård (Dagsnytt 18, 19.2.25).
Undersøkelser kan være bra. Men «skyggesidene» antyder en forutinntatthet. Og den som leter, den finner. Vil neste podkastserie handle om skyggesidene ved liberal seksualmoral?
Gripsgård er kritisk til konsekvensene av tradisjonell kristen seksualforkynnelse. I Dagsnytt 18, 19. februar begrunner hun dette med at «noen har opplevd denne klassiske forkynnelsen som fin, andre har opplevd den som kjempebelastende». Spesielt metaforene «er belastende for folk og påfører dem skam».
Premisset er altså: Forkynnelse som oppleves belastende og/eller skamfull er det noe galt med. Begrunnelser synes unødvendig. Mye skam og belastning betyr dårlig eller skadelig forkynnelse. Glede og stolthet betyr ventelig god eller velgjørende forkynnelse.
Men er det så enkelt?
En vanlig erfaring er at belastende opplevelser med tiden kan berike livet
Kan berike livet
Hva er konsekvensene av å vurdere kristen forkynnelse bare etter tilhørernes opplevelser? Opplevelser og erfaringer varierer veldig. «noen har opplevd… andre har opplevd», sier Gripsgård. Ved forkynnelse om et vanskelig tema vil ofte noen føle det belastende. Bør vi dermed slutte å snakke om dette? Skal forkynnelsen bare handle om trivialiteter og selvfølgeligheter som alle er enige om? Vil det være noe nytt å lære?
Kan vekten på opplevelsene gjøre forkynnelsen irrelevant og virkelighetsfjern? Livet byr på litt av hvert. En vanlig erfaring er at belastende opplevelser med tiden kan berike livet. Å føde et barn er en stor belastning, men ingen med et nyfødt barn i armene ønsker alt ugjort. Er det et mål å gå gjennom livet med minst mulig belastninger? Kan man vokse og modnes uten dem?
Hvorfor tillegge opplevelsene så stor betydning? Opplevelser og inntrykk varierer for hvert menneske – etter tid, sted, dagsform, relasjoner, kosthold, været, osv. En forkynnelse som jeg opplevde belastende og skambelagt på onsdag, kan oppleves god på torsdag fordi jeg i mellomtiden har hatt en stimulerende samtale med en venn. Er det min opplevelse på onsdag eller torsdag som er riktig? Bør ikke forkynnelsen vurderes mer seriøst?
Livet synes å fortelle at våre opplevelser ikke er det eneste som teller.
Disiplene tilpasset ikke
Det samme sier kristendommen. Forkynnelse har alltid skapt mange ulike reaksjoner og opplevelser – trygghet, fred, glede, sorg, skam, frustrasjon, irritasjon, sinne osv. Mer fyndig uttrykt: «Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd» (Hebr 4,12).
Jesus forberedte sine disipler på reaksjonene ved deres forkynnelse: «Men når de arresterer dere og fører dere for retten…» (Mark 13,10-11). Paulus fortalte landshøvdingen Festus at han hadde «forkynt, først i Damaskus og Jerusalem» og hvordan dette hadde ført til at «jødene grep meg i tempelet og forsøkte å drepe meg». Festus sin reaksjon var: «Du er fra sans og samling, Paulus!» (Apg 26,19-24).
Arrestert og ført for retten. Forsøkt drept. Stemplet som gal. De første disiplene var lite villige til å tilpasse sin forkynnelse til tilhørernes opplevelser. Likevel. Uten dette ville vi vært uten kristendommen – og denne debatten.
Må ikke måles på opplevelser
Vi jakter alle på de gode opplevelsene og forsøker å slippe de dårlige. Knapt noe er mer menneskelig.
Allikevel. Det finnes et mye større og rikere bilde enn våre opplevelser. Bibelen snakker om sannhet og frelse og evighet.
Lakmustesten er om mine ord har støtte i Bibelen. Er jeg «tro mot sannheten i kjærlighet» (Ef 4,15)?