Dette er ikke først og fremst et innspill til den pågående diskusjonen mellom Anfindsen og Fisher-Høyrems om begrepet postmodernisme, men en kommentar til det jeg opplever som skremselspropaganda i kristne kretser når det gjelder å la seg influere av «farlig tankegods» fra vitenskapsfilosofien, gjerne samlet under paraplyer som kritisk teori, postkolonial teori, feministisk teori, kritisk raseteori eller postmodernisme.
Dette er store sekkekategorier, og spennvidden er stor mellom ulike tenkere og «hvor langt de tar det». Hvis en skjærer alle filosofer som kan assosieres med disse retningene over én kam, vil man gå glipp av mange skatter, og viktige perspektiver for vår tid. Filosofien kjennetegnes jo av et nettverk av forbindelser, der filosofer trekker veksler på hverandre, diskuterer med tidligere teorier, bygger på og videreutvikler. Hvis man begynner å «sile ut» dem det er «farlige» å høre på fordi de kan assosieres med noen av de nevnte filosofiske strømningene, er det svært mange som må ut.
Å antyde at det er farlig at filosofer som kan assosieres med kritisk teori fortsatt har innflytelse i akademia, som om disse ikke har kommet med noen viktige innsikter til vår felles filosofiske arv, blir for enkelt. Hvis hensikten er å sette opp grenser for hva man kan la seg influere av eller ikke, er det dessuten andre filosofiske og ideologiske strømninger i vår tid som jeg undrer meg på at man ikke advarer mot.
Tro og tanke
Da jeg for noen år siden gikk i gang med masterstudiet, og senere doktorgradsstudiet, reflekterte jeg mye omkring møtet og spenningen mellom tro og tanke, som jeg regnet med ville komme. Jeg var litt spent, for i kirkelandskapet jeg har vært del av i voksen alder, senset jeg at dette var «litt skummelt». Jeg dro på retreat, jeg satte ord på tankene mine for meg selv og for Gud, og jeg skrev ned det jeg ville orientere meg etter i tiden som lå foran.
Jeg noterte blant annet at «i ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede» (Kol 2,3) og at hos Gud er det «dyp av rikdom og visdom og kunnskap» (Rom 11, 33). Jeg noterte også, etter Justin Martyr, at om Gud er Skaperen, så er verden full av gudstegn og tilknytningspunkter for den kristne, og at kirkefedrene understreker at den kristne tro ikke har noen ting å frykte, men har forbundsfeller i alt som er sant, rett og verdt å elske.
Mange av disse filosofene kan rette søkelyset mot det jeg assosierer som dypt kristent tankegods
Med andre ord kunne jeg lete etter skatter og (del)sannheter i det jeg kom til å lese. Jeg erfarte at filosofisk arbeid ikke trenger å være et enten-eller, men at én og samme filosof kan komme med både tanker jeg kan anerkjenne, og som rimer med et kristent verdensbilde, og tanker som jeg ikke kan stå inne for. Min oppgave var å tenke, reflektere og skjelne. Jeg kunne anerkjenne og glede meg over at Gud har gitt mennesker evnen til å tenke store tanker, og at «tankens glans» er vakker (fra Edvard Hoems No stig vår song).
Analytiske verktøy
Jeg er urolig for hva det signaliserer og skaper i ungdommer som er midt i sine studier, eller som snart skal begynne å studere, hvis vi roper «ulv, ulv» om alt som kan smake av for eksempel «kritisk teori». En står i fare for å gå glipp av mye rikdom, ikke minst analytiske verktøy for å identifisere og diskutere sosial rettferdighet og urettferdighet i vår tid.
Istedenfor å møte filosofiske perspektiver innenfor «kritisk teori» med et spørrende og åpent sinn, og å diskutere disse opp mot eget ståsted, ender man kanskje opp med å kaste ungen ut med badevannet ved å avvise alle filosofer som på en eller annen måte kan assosieres med denne filosofiske strømningen. Mange av disse filosofene kan rette søkelyset mot det jeg assosierer som dypt kristent tankegods, som å avsløre urettferdighet og å fremme sosial rettferdighet for den marginaliserte.
I doktorgradsstudien min, der jeg forsket med voksne nyankomne med liten eller ingen skolebakgrunn som skal lære norsk, utgjorde for eksempel investeringsteorien til Bonny Norton (som blant annet trekker veksler på sosiologi, poststrukturalisme og feminisme), anerkjennelsesteorien til Axel Honneth (som assosieres med kritisk teori), kritisk pedagogikk utviklet av Paulo Freire (som er forankret i frigjøringsteologi og kritisk teori) og perspektiver på migrasjon og statsborgerskap hos Seyla Benhabib (som assosieres med kritisk teori og feministisk politisk teori) et rikt og verdifullt analytisk bakteppe.
Uten å gå god for alt disse tenkerne har skrevet og sagt, kan jeg assosiere mye av det de sier med Jesu budskap om rettferdighet i Bergprekenen. På samme måte som vi kan lese bøker og se filmer som ikke nødvendigvis stemmer med alt vi måtte tenke og mene, men der vi tolker dette i lys av et kristent verdensbilde, kan vi møte filosofihistorien med et åpent og refleksivt sinn. Vi får lov til å glede oss over «tankens glans».