Hva om virkeligheten hadde en stemme? Det har den. Men er kanskje ikke helt som vi tror. La meg fortelle en liten historie. For 13 år siden ble jeg far til et tvillingpar utenom det vanlige. Mine to barn ble født med forskjellig antall kromosomer. Jenta mi, Isabel, ble født med 47 kromosomer, og gutten min, Fabian, ble født med 46.
Tilsynelatende burde ikke ett kromosom gjøre store forskjellen, men det gjør det. Isabel er født med Downs syndrom, og Fabian er født uten dette syndromet. Sjansen for at dette skulle skje er en på en million.
Men hva har dette med en stemme å gjøre?
Hun mangler ingenting
Vel, for å svare på det så må vi gå litt videre i historien.
I årene gjennom barnehage, og barneskole, ble det klart at Isabel ikke kan snakke. Fabian derimot er langt fremme språklig. Både i barnehage og skole settes det opp ansvarsgrupper rundt Isabel med fagpersoner fra f.eks. PP-tjenesten, fysioterapeut, logoped, pedagog m.fl.
De fleste ønsker å lære Isabel noe, hjelpe henne, eller «redde» henne fra hennes «ufullstendige vesen», og de mener det godt. Uansett så er det åpenbart for dem at Isabel har mangler. Etter 13 år som far er det flere ting som har blitt klart for meg, og som kanskje kan overraske andre:
Isabel mangler ingenting.
Isabel er ikke kommet til denne verden for å «bli som andre».
Isabel har kommet til denne verden for å være et eksempel for andre.
Isabel lærer andre å komme i kontakt med kroppen sin.
Hvorfor er hun «kommet for å være et eksempel» i den verden vi lever i? Fordi Isabel lever ikke i tiden. Hun lever i virkeligheten.
Isabel har alltid kontakt med kroppen sin fordi hun er til stede nå, hun lider ikke, og det merker alle rundt henne. I dagens samfunn hvor fortiden og fremtiden legger beslag på stadig større plass, lider fler og fler mennesker uten at de vet det. Denne ubevisstheten om sin egen lidelse oppleves som en konstant «uro».
Stille og føyelige elever
Konsekvens av en slik vedvarende uro er:
Man tar ikke hensyn til «kroppen» Man mister «forbindelsen» til «kroppen» Man har ingen selvregulering i «kroppen» Man har ingen orden i «kroppen og kan oppleve forverret mental helse eller sykdom.
Isabel sin tvillingbror, Fabian, går nå i 7. klasse og synes skolen er kjedelig, bortsett fra kroppsøving, uteskole, og friminutt. Fabian fant fort ut at skolen ønsker elever som er stille, føyelige, og gjør som de blir fortalt. Som han sa til meg for en tid tilbake: «Jeg bare lytter til de voksne» og det er måten han sa at han «kommer seg gjennom timen» på.
I Stortingsmelding 28, s.21, står det: «Opplæringen skal sette elevene i stand til å kunne reflektere over og vurdere vedtatte sannheter, stille spørsmål og yte motstand på sine egne og andres vegne».
Det er ingen som oppfordrer Fabian til å «yte motstand» hvis det er noe han ikke liker i skolen, eller «reflektere over og vurdere vedtatte sannheter». De voksne tar det for gitt at de vet best for barna uten å spørre dem, og dermed blir barna våre lært opp til å lytte til en «annen stemme» enn sin egen. Jeg tror at Fabian vil føle mindre og mindre ansvar overfor sine handlinger ettersom han ikke velger dem selv.
En annens stemme
Dersom barna lærer at deres stemme er viktig, vil de få grenser, bli selvstendige, og kunne si «nei». Isabel har aldri hatt vanskeligheter med å lytte til sin egen «stemme» og si nei, hvis det er noe hun ikke vil - og her er hun et eksempel for andre. Fabian, derimot, læres opp til å «undertrykke seg selv» fordi han oppfordres til å lytte til «en annen sin stemme».
Det skal ikke stor oppfinnsomhet til for å trekke en parallell til hele samfunnsgenerasjoner som må dykke ned i selvhjelpsbøker fordi de aldri lærte «å hjelpe seg selv» (lytte til sin egen stemme). Eller en voksende hær av spesialpedagoger og psykologer som skal «korrigere og hjelpe» barna våre.
Det er ingenting mer primitivt enn et samfunn som - i økende grad - problematiserer sine egne barn fremfor å se på seg selv.
Mange snakker mye, men sier ingenting. Jenta mi kan bare uttale tre ord. Men hun snakker med hjertet. Virkelighetens stemme.
Kjærlighet.