Verdidebatt

Retten lot tvilen komme de sterkeste til gode

DOMMEN: Lagmannsretten betviler ikke at Jehovas vitners hovedregel pålegger medlemmene å unngå kontakt med ekskluderte og utmeldte medlemmer. Retten forstår også at dette er «svært belastende for de fleste barn». Så dømmer de skattebetalerne til å finansiere eksklusjonspraksisen.

Jehovas vitners ledelse kan juble over at de med rettens godkjennelse fortsatt kan utsette medlemmer, også barn, for uverdige prosesser – prosesser som retten selv omtaler som «svært ubehagelig, og delvis også ydmykende». For fredag 14. mars i år vant de fram i ankesaken mot staten; Jehovas vitner skal igjen ha titalls millioner i statlig tilskudd for å fortsette som de gjør. Tvilen kom dem til gode – i stedet for utsatte barn (mer om det litt lenger ned).

«Svært vanskelig»

Dommen fra Borgarting lagmannsrett lister opp at det «ikke [er] tvilsomt, og heller ikke omtvistet – at en utmelding vil kunne ha svært store konsekvenser for den som melder seg ut med tanke på muligheten til kontakt med de som fortsatt er Jehovas vitner. Dette gjelder også nære familiemedlemmer. Dette vil kunne oppleves som svært tungt av mange…».

Bokutgivelse av Alene ut av Bjørn Markussen. Markussen har fulgt Robin Andersen frå han starta å vurdere å bryte ut som har braut ut frå menigheten Samfundet.

Lagmannsretten tviler altså ikke på dem som i vitneboksen fortalte hvor traumatiserende og vondt dette er.

Retten betviler ikke at brutale brudd mellom foreldre og barn, besteforeldre og barn, og mellom nære venner «for de fleste mennesker» vil «være svært vanskelig og tyngende».

«Lagmannsretten legger til grunn, ut fra bevisførselen, at slike konsekvenser ved utmelding for noen er så negative at enkelte medlemmer av den grunn velger ikke å melde seg ut.»

Sagt på en annen måte: Skremmende trusler tvinger medlemmer til bli værende.

Ikke skremmende nok, liksom

Men retten synes ikke truslene om å miste alt og alle – trusler, konkret beskrevet i Jehovas vitners egne dokumenter – «innebærer et tilstrekkelig utilbørlig press som innebærer en krenkelse av medlemmets rett til fri utmeldelse». Misfornøyde medlemmer kan jo bare sende inn en utmelding, mener de tre dommerne.

Skriv, send inn, ferdig. Så enkelt.

Hva slags trusler sikter lovgiver til når de i trossamfunnsloven § 6 skriver at trossamfunn som «fremsetter trusler […] kan nektes tilskudd…»? Må et trossamfunn true med fysisk vold eller drap før statstilskuddet holdes tilbake?

Dommerne er i tvil

Neida. Lagmannsretten vurderer også psykisk vold: «Det er […] ikke tvilsomt at dersom et trossamfunn har en praksis som innebærer at barn utsettes for psykisk vold, vil dette være en krenkelse av barns rettigheter etter så vel barnekonvensjonen som barneloven, og dermed kunne gi grunnlag for nektelse og registrering etter trossamfunnslovens § 6 første ledd.»

Videre beskriver dommen intimt granskende prosesser Jehovas vitner benytter seg av i møte med medlemmer som har gjort noe galt: «For spesielt mindreårige barn må det antas å være svært ubehagelig…», skriver retten. «Delvis ydmykende», står det i dommen. Ja, dette har gjort så kraftig inntrykk på dommerne at de kom i tvil!

Retten setter Jehovas vitners frihet over barns trosfrihet og barns rettigheter

Hva gjør de da?

Da lar de tvilen komme den store, ressurssterke, internasjonale bevegelsen til gode – alt på bekostning av noen unger. For lagmannsretten mener «likevel – under tvil – at prosessen som sådan ikke kan anses som psykisk vold». «Under tvil.»

Psykisk vold må vare lenger

Det er nesten så retten trøster seg selv: De peker på NOU 2024:13: «Normalt vil psykisk vold være et mønster av krenkende handlinger eller atferd som gjentas eller vedvarer over tid…», står det der (min uthevning). Den krenkende prosessen ulydige barn utsettes for «vil normalt gå over et relativt kort tidsrom frem til en eventuell eksklusjon» skriver dommerne.

Ja, du leste riktig: Ydmykelsene i Jehovas vitners «dømmende utvalg» varer rett og slett ikke lenge nok til å kvalifisere til betegnelsen «psykisk vold». Eksklusjonspraksisen er for effektiv. At resultatet av prosessene – utstøtelsen, den dype og livstruende ensomheten, traumene, skam og sorg – «vedvarer over tid». Ja, denne psykiske volden vedvarer livet ut. Dette glapp for Borgarting lagmannsrett.

Nå derimot – i lagmannsretten – blir en mektig gruppe beskyttet til tross for at de hindrer individers trosfrihet

Frihet på barns bekostning

Det har sneket seg inn en misforståelse – at den norske staten og tidligere rettsrunder har truet Jehovas vitners religionsfrihet og deres rett til religionsutøvelse. Dette er feil; Staten har bare ikke ønsket å betale for virksomheten og alt den innebærer.

Nå derimot – i lagmannsretten – blir en mektig gruppe beskyttet til tross for at de hindrer individers trosfrihet. Retten setter Jehovas vitners frihet over barns trosfrihet og barns rettigheter. Så galt gikk det denne gangen.

Helsingforskomiteens rolle

Hvem er det som står opp for dem som – år etter år – har vært utsatt for det lagmannsretten omtaler som «ydmykende» og «svært vanskelig og tyngende» fra Jehovas vitners side? I det offentlige ordskiftet står tidligere medlemmer sørgelig alene. Det må være tungt. Hvorfor er andre trossamfunn så stille?

Kanskje tok en gruppe avhoppere det som en oppmuntring da Den norske Helsingforskomité inviterte dem til møte 6. mars i år. Den viktige komiteen ville lytte; de som «arbeider for at menneskerettighetene skal respekteres og omsettes i praktisk handling» ønsket å skaffe seg innsikt.

Da er det dessverre smertelig tragikomisk at nettopp Helsingforskomiteen sju uker før de skaffet seg denne innsikten sendte lagmannsretten en betenkning med en uforbeholden støtte til Jehovas vitner og deres rett til å ydmyke. Dommen tyder for øvrig på at Borgarting lagmannsrett leste Helsingforskomiteens betenkning godt.

Helsingforskomiteen har blitt tilbudt å gi samtidig imøtegåelse på innlegget, men har ikke ønsket det.

Mer fra: Verdidebatt