Det iranske regimet befinner seg i sin dypeste krise noensinne. Amnesty International anklager regimet for forbrytelser mot menneskeheten, og FNs spesialrapportør for menneskerettighetene i Iran frem til juli 2024, anklager regimet for folkemord mot Irans største motstandsbevegelse, NCRI. Samtidig er Vesten sterkt bekymret for regimets atomprogram, og IAEA kritiserer regimet for manglende samarbeid. Regimets krigføring i Midtøsten, Rødehavet og Ukraina, har gjort det enda mer isolert.
To år etter det store opprøret som fulgte drapet på Mahsa Amini, er Iran i en kritisk brytningstid. Regimet står overfor voksende folkelig misnøye på grunn av økonomisk kollaps, skyhøy inflasjon, 50 prosent ungdomsledighet, systematisk korrupsjon og diskriminering av kvinner og minoriteter. Regimet frykter nye opprør, og cirka 90 prosent av befolkningen boikottet presidentvalget i fjor.
Regional og internasjonal isolasjon
Presteregimet har mistet mye av sin innflytelse i Midtøsten. Regimets viktigste allierte, Assad-regimet i Syria har falt, Hizbollah er alvorlig svekket, Iraks sjia-militser møter motstand, og Houthiene i Jemen er mål for amerikanske angrep. Internasjonalt er presset økende: IAEA har avslørt at Iran anriker uran opptil 60 prosent. Det finnes ingen fredelig forklaring for dette. Regimet har anriket uran 40 ganger mer enn tillatt. USA frykter at regimet nærmer seg et ferdigutviklet atomvåpen, mens Storbritannia, Frankrike og Tyskland vurderer å gjeninnføre FN-sanksjonene før atomavtalen utløper i oktober. USA gjenopptar i tillegg sin politikk med maksimal press mot regimet.
En fri og demokratisk fremtid for Iran vil også styrke stabiliteten og freden i Midtøsten
En tredje løsning – demokratisk endring
Tradisjonelt har man snakket om to løsninger: dialog eller krig. I 40 år har Vestens tilnærming vært veldig forsiktig og minnet mer om blidgjøringspolitikk heller enn å øve press på myndighetene for å frembringe reelle endringer i menneskerettighetsspørsmål. Forhandlinger i flere tiår har feilet, og har kjøpt regimet mer tid til å utvikle atomvåpenprogrammet sitt. Krig vil ikke føre til demokrati og stabilitet, men lede til elendighet. Det finnes en tredje løsning som går ut på en demokratisk endring, ved å støtte den iranske befolkningen og den demokratiske motstandsbevegelsen med NCRI i spissen.
Maryam Rajavi, leder av NCRI, har fått støtte fra over 4000 parlamentarikere globalt, inkludert et flertall på Stortinget, for sin plan om et fritt og sekulært Iran uten atomvåpen eller dødsstraff. NCRI har avslørt regimets atomprogram (august 2001) og organiserer demonstrasjoner via et stort nettverk av «Resistance Units» i Iran, som kjemper mot Revolusjonsgarden. Disse «motstandsenhetene» vokser og kan være nøkkelen til en folkelig endring. Derfor driver regimet en intensiv desinformasjonskampanje mot NCRI både nasjonalt og internasjonalt.
Norske myndigheter kan bidra ved å svarteliste Revolusjonsgarden, støtte den demokratiske motstandsbevegelsen og anerkjenne det iranske folkets rett til selvforsvar. En fri og demokratisk fremtid for Iran vil også styrke stabiliteten og freden i Midtøsten.