Reportasjeserien «Par på eldre dager» i den svenske avisen Dagen vekker både tanker og følelser hos meg. Tanker som jeg tror andre kan kjenne seg igjen i, og derfor føles viktige å løfte fram. Jeg vil løfte fram hvordan det har vært for meg å ha fått høre hele livet at Gud skulle gi meg en partner, men fortsatt være ufrivillig singel.
Jeg forstår at den nevnte reportasjeserien forsøker å vise solskinnshistorier, vitnesbyrd om Guds inngripen, og også å gi håp til andre, som ett av intervjuobjektene uttrykte. Det er fine historier, og jeg gratulerer disse parene med at de har funnet hverandre. Det jeg skriver skal ikke tolkes som at jeg misunner de intervjuede parene deres lykke.
Undervisning kan få konsekvenser
Jeg vil oppfordre de som har åndelig autoritet, pastorer og ledere, til å reflektere over hvordan undervisningen ser ut og hva den kan få av konsekvenser. Å tenke på hva som kan skje hvis noen faktisk følger det som predikeres og undervises. Jeg etterlyser nyanser, å vise at det ikke finnes en riktig måte å møte en livspartner på.
Jeg er 51 år og singel. Ikke enke, ikke skilt, ikke alenemor. Singel. Jeg er oppvokst i et kristent miljø, og jeg fikk tidlig for meg at Gud skulle involveres i alt. Også i valget av fremtidig ektefelle.
Jeg begynte tidlig å be for ham jeg etter hvert skulle møte og gifte meg med. Denne mannen skulle Gud lede meg til – eller meg til ham – og vi skulle begge forstå at det var Guds ledelse. Ulike «tegn» og bekreftelser skulle følge.
Fra ulike personers historier forstod jeg at det kunne være viktig å være konkret i bønnene mine. Hva slags mann ønsket jeg å møte? Hvilke egenskaper syntes jeg var viktige, og hvilke var bare en bonus?
30-, 40- og 50-årskriser
Til tross for mine intense og konkrete bønner, tolkninger av de ulike «tegnene» jeg mente å se, møtte jeg ingen potensiell ektemann. Da jeg var 22 år, flyttet jeg til en annen by for å studere. Jeg møtte mange nye mennesker, ble med i en menighet, en bønnegruppe og mer, men jeg møtte ingen livspartner.
Jeg hadde en 30-årskrise fordi jeg fylte 30 og ikke hadde funnet noen å leve med, men da jeg også fylte 40 uten at situasjonen hadde forandret seg, var krisen større. Nå begynte det også å være for sent for å få barn. Situasjonen var uforandret da jeg fylte 50.
Jeg tror jeg har hørt det meste. «Når du minst aner det, skjer det.» «Da jeg ga opp og ikke brydde meg lenger, møtte jeg ham.» «Du er kanskje ikke klar.» «Du trenger kanskje å bli hel først.» Det har alltid, vært grunner til at jeg ikke har møtt noen, har jeg blitt fortalt av andre.
Hva innebærer det å gi opp? Skal jeg si til Gud at jeg ikke bryr meg? Men det gjør jeg jo!
Men hva skal jeg gjøre? Jeg har bedt alle bønner som kan bes, år ut og år inn. Jeg har sett vennene mine gifte seg, få barn, se dem vokse opp, sett barna gifte seg, sett vennene mine bli besteforeldre.
Guds plan
Hva innebærer det å gi opp? Skal jeg si til Gud at jeg ikke bryr meg? Men det gjør jeg jo! Og hvis jeg ikke var klar, hvordan kan jeg bli det? Hva var det som gjorde at jeg ikke var klar? Eller at jeg skulle bli hel først. Hvorfor var jeg ødelagt, og hvordan skulle jeg bli hel?
Og gjennom alle disse årene har jeg hørt slike historier. I starten ga de håp, men nå gjør de det ikke lenger, jeg får heller vondt i magen. For hva gjør det med oss som har ventet hele livet, gjort «alt riktig», lengtet og bedt, men fortsatt står alene og lurer på hva som er galt med oss?
I mitt tilfelle er det flere faktorer som gjør det vanskelig. Jeg har fått vite at Gud har en plan for livet mitt, at Gud har utvalgt den beste livspartneren for meg, at Gud vet best og at jeg må gjøre Guds vilje uansett hva jeg føler.
Jeg må lytte til Ham, ikke date i unødvendighet, men være åpen for den Gud leder meg til, samt tolke tegnene riktig. Det er ingen vits i å bli forelsket i en ikke-kristen mann, for det hadde ikke blitt bra.
Hva med mine bønner?
Derfor har jeg ventet tålmodig på Guds ledelse og timing. Men når den aldri kommer, hva så? Å høre historier om hvordan Gud har svart på bønner om ekteskap, hvordan bekreftelser om riktig vei har blitt gitt, at forskjellige mennesker har kommet med hilsener som treffer midt i blinken, drømmer som er drømt og profetier som er uttalt – som til slutt har endt med en perfekt match og harmoni.
Naturligvis trodde jeg at det var slik det skulle være. Og jeg har hørt mange slike historier. Flere som også har vært gift før, men som har blitt alene av forskjellige grunner og føler seg ensomme. De ber et par bønner, og vips, møter de en ny. Da føles det som om Gud ruller ut den røde løperen for disse menneskene, og jeg står på tilskuerplass. Igjen. Og igjen.
Hvorfor svarer Gud på noens bønner? Hvorfor er ikke mine bønner verdt å svare på? Hvordan velger Gud ut hvilke bønner han skal besvare? Det er spørsmål som gjør vondt.
Det finnes ingen enkle svar på disse, men det er spørsmål som blir svært relevante i kjølvannet av de historiene som legger vekt på Guds bønnesvar. Jeg har virkelig undret på hvordan livet mitt ville sett ut i dag hvis jeg ikke hadde hatt med meg alle disse tankemønstrene og holdningene fra tidlige år.
Teksten sto først på trykk i den svenske avisen Dagen og er gjengitt med tillatelse. Teksten er oversatt fra svensk med ChatGPT, og er tilpasset og kvalitetssikret av Vårt Lands redaksjon.