Det var en høyrebølge i landet. Det var i hvert fall historiefortellingen blant mange norske kommentatorer i Norge mye av 2024. Tone Sofie Aglen i NRK skrev september 2024 at «Høyrebølgen blir stadig verre å bortforklare», og Høyre og Frp gjorde det suverent på alle målinger. De daværende regjeringspartiene Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjorde det elendig på de samme målingene.
Alt så lyst ut for borgerlig valgseier i 2025 og det var en enorm selvsikkerhet rundt borgerlig flertall. Det ser fortsatt sånn ut, men noe vesentlig har endret seg. Endringen har sitt opphav i datoen 30. januar 2025, da Senterpartiet gikk ut av regjering og Jens Stoltenberg kom tilbake til norsk politikk som finansminister.
Arbeiderpartiet til værs
Etter 30. januar 2025 har Arbeiderpartiet fått målinger opp til 30 prosent og suser forbi Høyre og Frp. Da har man stilt spørsmålet om dette er på grunn av at Jens Stoltenberg er tilbake i norsk politikk, eller fordi vi ser en ren Arbeiderparti-regjering. Svaret på begge spørsmålene er ja. Likevel er spørsmålet galt stilt; Vi må anerkjenne noe betydelig, at norske kommentatorer og jeg tok feil av tidsånden. Det er vanskelig å definere begrepet tidsånd.
Når man snakker om at Alternative für Deutschland (AfD) gjør det bra i Tyskland, må man huske at 70-80 prosent ikke stemmer på dem. AfD representer altså ikke tidsånden, selv om man kan få inntrykk av det. Men tidsånden brukes for å beskrive det kulturelle og politiske klimaet vi lever i.
Vi misforsto
Problemet er som sagt at norske kommentatorer og jeg misforsto tidsånden. Det er kanskje en høyrebølge rundt omkring i Europa og USA, men det er ikke en høyrebølge i Norge i den forstand at den er konservativ, men heller pragmatisk. Tidsånden etter mitt skjønn viser seg å være mye mer pragmatisk enn vi trodde. Hvis det er en ting Jens Stoltenberg representerer er det pragmatikk. Stoltenbergs første regjering er fortsatt Høyres drømmeregjering. Det har nesten aldri blitt gjennomført så mye høyrepolitikk som i den perioden.
Men da Stoltenberg tapte valget i 2001 måtte han fornye seg. Da Stoltenberg ble statsminister for andre gang, ble politikken veldig annerledes. Stoltenberg fortsatte å være pragmatisk, men gikk til en mer moderat sosialdemokratisk stil og forble statsminister i åtte år. Likevel er vi enige i dag om at mye av politikken han gjennomførte i sin første regjering var nødvendig og noe man ser tilbake på i bedre lys.
Det er ikke slik at alle i dag bryr seg om kulturspørsmål og familieverdier
Utenrikspolitikk er viktigere
Utenrikspolitikk har også blitt mye viktigere siden Trumps seier. Arbeiderpartiet og Espen Barth Eide har fått mye kritikk fra blant andre Civita, Hanne Skartveit og Asle Toje for å ha forlatt en pragmatisk utenrikspolitikk. Denne kritikken fikk først gjenklang blant mange etter en rekke av Espen Barth Eides avgjørelser, som man kan stille seg tvilsom til. Likevel er situasjonen annerledes nå som Jens Stoltenberg er finansminister.
Han er ikke utenriksminister, det er fortsatt Barth Eide, men likevel vil Støre at Stoltenberg skal bruke sin tidligere kontakter og tidligere posisjon som NATOs generalsekretær for å sikre Norges interesser i utlandet. Når Trump snakker om tollmurer tenker velgerne at det er godt man har Stoltenberg som finansminister som har et godt forhold til presidenten. Her ser man pragmatikk bak velgerne.
Trygghet i pragmatismen
Frp har i det siste vært mye større enn Høyre i de fleste målingene, og før Senterpartiets exit ut av regjeringen var de aller størst på de fleste målinger. At Arbeiderpartiet er tilbake på toppen av målingene skyldes den pragmatiske tidsånden. Frp er et mer usikkert valg i en mer usikker fremtid. Nå som man ikke vet hva slags konsekvenser Trumps politikk påfører Europa både økonomisk og sikkerhetspolitisk, vil ikke velgerne gå til ytterpunktene i politikken, men heller til et tidligere styringsparti som Arbeiderpartiet.
Det virker tryggere med tanke på situasjonen i Europa nå å stemme på Jonas Gahr Støre med Jens Stoltenberg.
Man vet ikke hva man får med Frp og hvordan deres politikere vil møte dagens nye utfordringer. Arbeiderpartiet representerer også en mer EU-vennlig politikk enn det Senterpartiet gjør. De er fortsatt offisielt imot medlemskap, men vil gjennomføre en del EU-direktiver, noe Senterpartiet ikke ville. Her ser man Arbeiderpartiets pragmatikk. Arbeiderpartiet har tjent på Senterpartiets exit. Det har ikke Senterpartiet selv. Senterpartiet har forlatt sin lange tradisjon som et pragmatisk parti til å være et prinsippfast parti.
Dette vil være Trygve Slagsvold Vedums politiske arv.
Vi har altså misforstått tidsånden. Høyre var lenge høyt på målingene på grunn av dette, men har sviktet på grunn av lite synlig profil. Det er ikke slik at alle i dag bryr seg om kulturspørsmål og familieverdier, men heller at man har en politikk som er pragmatisk og styringsdyktig.