I mars besøkte en gruppe kirkeledere 16 etiopiske asylsøkere på Trandum interneringsleir. Her fikk vi høre historier som kolliderer med Norges internasjonale renomme som humanitær aktør.
I Utenriksdepartementets Strategi for norsk humanitær politikk for 2024–2029 står det at «målet med norsk humanitær politikk er å redde liv, lindre nød og ivareta menneskers verdighet og rettigheter i humanitære kriser, i tråd med det humanitære imperativ. Norge skal være en ledende humanitærpolitisk aktør og giver».
Dette er en ærverdig visjon som langt på vei gjenspeiler det norske folk. Vi må være stolte over at verden forbinder landet vårt med fred og humanitet. Selv vårt klimafotavtrykk og våpeneksport har ikke tilsmusset vårt omdømme. Det er ingen tvil om at Norge bidrar sterkt på verdensbasis.
Men Norges integritet smuldrer i fraværet av den medmenneskelighet vi ser i behandlingen av asylsøkere generelt, og de lengeværende asylsøkerne spesielt. Selv om det sies at Norge er og skal være en ledende humanitærpolitisk aktør, er asylpolitikken i brølende lite samsvar med vårt humanitære selvbilde. Jeg vil trekke fram to eksempler.
Tvang, press og trusler
Den første er saken om de lengeværende etiopiske asylsøkerne og de syriske flyktningene. Fredag 14. mars i år besøkte en gruppe kirkeledere 16 etiopiske asylsøkere på Trandum interneringsleir. 15 av disse har vært i Norge i mer enn 15 år. De ble pågrepet som del av den pågående aksjonen mot etiopiske asylsøkere som foregår i hele Europa. Etiopierne befinner seg innelåst i leiren som lovbrytere, ettersom tingretten samtykket til internering for ulovlig opphold i landet, til tross for alle de oppholdt seg i norske asylmottak driftet og betalt av den norske staten.
De internerte fortalte om tvang, press og trusler fra norske asylmyndigheter om å møte de etiopiske myndigheter de flyktet fra. Hadde regler blitt fulgt, norsk suverenitet og flyktningrett blitt respektert, skulle utenlandske avhør ikke funnet sted på norsk jord. Men når de fire store partiene i Stortinget dannet flertall for å tillate utenlandsk innblanding i vår asylsaksbehandling, er diskusjonen om rettigheter og lovlighet blitt meningsløs. Denne praksisen er sterkt kritisert av både norske og internasjonale tilsynsorganer, likevel skjer det ingenting.
Uforståelig av Norge
De internerte fremmet et viktig spørsmål: De ba oss spørre det norske samfunnet hvor det er blitt av humaniteten og barmhjertigheten? For etiopierne på Trandum er det uforståelig at Norge selger seg som humanitær aktør i verden, men unnlater å vise humanitet hjemme.
En annen gruppe som opplever fraværet av humanitet, er asylsøkere fra Syria. Etter 14 år med krig og Asad-regimets fall står Syria i fare for å henfalle til sekterisk vold. Minoriteter utsettes for etnisk og religiøs identitetsbasert vold. Situasjonen i landet er farlig å vende tilbake til. Likevel ser vi at enkelte norske politikere har hastverk med å be syrere reise hjem – slik de gjorde allerede dagen etter Assads avgang. Det gir ikke mening at Norge avstår fra å behandle syriske asylsaker.
Norsk humanitær visjon og innsats redder liv og lindrer nød. Norske ressurser, diplomati og kompetanse spiller en uunnværlig rolle her. I asylpolitikken har derimot humanitet blitt et fremmedord. Vi risikerer å miste troverdigheten når vi hjelper «der ute», mens vi krenker rettighetene til flyktninger her hjemme.