«Gutter er som luft, men luft trenger jeg for å leve». Jeg leste den setningen, skrevet på skinnsekken til en litt vågal jente sent på barneskolen. Gutter og jenter, forskjellighet og likhet. Heldigvis er det mer likhet og mer mangfold nå enn da jeg gikk på skolen. Jeg liker i alle fall å tro det. Likevel, en tøysete skribling på en sekk på 70-tallet sier noe om det fine med forskjellene. Hold fast på det når jeg nå vil tegne noen andre og mindre lystige bilder fra et ganske langt arbeidsliv.
Min første jobb som nyutdannet var å drive oppsøkende arbeid gatelangs i Bodø som feltarbeider i Utekontakten. Taushetsplikten var absolutt, så vi skrev ikke journaler. For å få en viss oversikt noterte vi fornavn på de vi hadde snakket med, og de vi ønsket å komme i kontakt med.
Vi var fire voksne damer gatelangs, og vi noterte en lang liste med guttenavn som tilhørte ulike gjenger. Gutter som hadde vært bråkmakere i barnehage og skole, mange med konsentrasjonsproblemer og flere på vei inn i kriminalitet. Jeg ser dem for meg, lever ikke lengre og andre igjen driver fortsatt rundt i Glasshuset og gatene rundt. De blir sett, oversett og behandlet som forurenset luft der de slenger rundt i byene.
Tåle slit og sludd
Noen år senere sitter jeg sammen med en gjeng godt voksne menn på Møtestedet. Minst 80 % av de i lokalet er menn, de fleste rusavhengige. Vi sitter rundt et bord og snakker om musikkrommet vi skal innrede i kjelleren og det nye jobbtilbudet. Det er hardt arbeid på Jobb1 i regi av Kirkens Bymisjon: skogsarbeid, snekring, og utearbeid i sur vind. Dette er sterke karer som kan mye. De ler litt av meg når jeg avslører en av mine upraktiske sider. Jeg ser mot og muligheter i gjengen.
Hvordan kjemper gutter og menn seg gjennom vanskeligheter i vår tid?
Så spoler vi frem til 2024 og en samtale jeg hadde med Ole, en ung mann som er frivillig i Kirkens SOS. Vi snakker om mannsrollen, om hvorfor det er så få menn som melder seg som frivillige. Svaret på det har vi ikke, men vi ønsker oss flere. Samtalen dreier seg om overvekten av kvinner i omsorgsyrker, fra barnehage/skole, i hjelpeapparat og i frivillighet.
Å være gutt er ikke så annerledes enn på 70-tallet sier han. Jeg fester meg ved en setning: «Å gråte åpenlyst på skolen for en gutt er sosialt selvmord». Har han rett? «Tåle slit, tåle sludd og tåle frost og varme. Slike gutter det vil gamle Norge ha». Er det fortsatt dette som gjelder? Jeg tror det er sant som Ole sier. Dessverre. Mange gutter er oppdratt til å tåle, holde maska og ikke gråte (i alle fall ikke åpenlyst.)
«Furtebu»
Hvordan kjemper gutter og menn seg gjennom vanskeligheter i vår tid? Gjelder Kiplings ord og idealer for en mann fortsatt? «Å tape alt - og gjenoppta din gjerning, men aldri nevne tapet med et ord.» Hele diktet handler om å holde ut og tåle de verste prøvelser, og avslutter med «Du er en mann, min sønn.» Dyrtid og betalingsproblemer utfordrer den tradisjonelle mannsrollen mer enn vi skulle ønske. Det finnes ingen enkle svar, men la oss starte samtalen.
En oppfordring til slutt: Det vi kaller furtebu, som vedbod, verksted og garasje som en del menn tyr til når ord ikke strekker til, det må vi heie på. Der får følelser utløp, der utvises omsorg og mangt repareres på både innside og utside. Vi trenger våre menn, vi vil ikke miste dem.
De bidrar med luft vi trenger for å leve.