Det er krevende tider for de av oss som tror på dialog. Skrevne og uskrevne regler for utøvelsen av diplomati brytes, og makt ser ut til å trumfe folkeretten.
Et trekk i dette bildet er at humanitær bistand rammes hardt. Ett av de mest dramatiske utslagene av dette, er det brå og brutale angrepet på den største, statlige bistandsorganisasjonen i verden, USAID. Det har ført til kutt i bsitand som resulterer i enorme lidelser for millioner av mennesker. Også europeiske land har redusert sin bistand, angivelig for å prioritere egne behov.
Flere av verdens store humanitære bevegelser har kirkelig forankring. Blant trosbaserte bevegelser er Caritas den største, ganske enkelt fordi den er knyttet til verdens største, organiserte trossamfunn. Den katolske kirke finnes i praktisk talt hvert eneste verdenshjørne. Det gjør at Caritas-bevegelsen har stor tyngde, når det gjelder humanitær bistand og utviklingsarbeid.
Caritas - for liten?
Caritas og Den katolske kirke spiller svært mange steder en vesentlig rolle innen det jeg særlig er opptatt av, freds- og forsoningsarbeid. Jeg har arbeidet med dette i mange år, i Sør-Afrika, på Balkan og i Midtøsten, og vet at dialogen mellom religiøse leder kan bidra til fredelige løsninger og hjelpe menigheter og den enkelte til å bevare håpet om en fredelig fremtid. Jeg er ikke katolikk, men har igjen og igjen sett at en organisasjon som Caritas, nettopp på grunn av sitt unike nettverk har spesielle forutsetninger for å kombinere humanitær bistand, utviklingsarbeid, forsoningsarbeid har spesielle muligheter. Av denne grunn burde den være av særlig strategisk verdi som samarbeidspartner for Norge.
Dette var norske myndigheters oppfatning frem til nylig. De opprettet i 2020 ble en ordning med humanitære strategiske partnerskap (SPA), hvor Caritas var med. Forvaltningen av ordningen ble i fjor overført fra Utenriksdepartementet til Norad. I år bestemte NORAD at Norge ikke lenger skal ha et strategisk partnerskap med Caritas. Grunnen er visstnok at organisasjonen er for liten i Norge. Helt feilaktig blir det også hevdet at organisasjonen ikke har nok å tilby av strategisk verdi gjennom sitt internasjonale nettverk.
Robuste og stødige partnere
Jeg undrer meg over og er helt uenig i denne vurderingen. Trosbaserte aktører er viktige samarbeidspartnere. De har mange strenger å spille på, ikke minst en stor evne til å mobilisere lokale menigheter og troende. De nyter ofte godt av en særlig tillit, og får innpass i flere land og regioner hvor det kan være vanskelig å slippe til.
Særlig i en tid hvor mange etablerte internasjonale institusjoner knaker i sammenføyingene, er det viktig å holde på båndene til robuste og stødige partnere som Caritas-bevegelsen med dens bånd til menigheter over hele kloden. Det er vanskelig å skjønne annet enn at det har stor nytteverdi for Norge å samarbeide med verdens største trosbaserte bevegelse.