Denne helgen hadde Disney premiere på sin nye versjon av Snehvit. I filmen, som enkelte medier har omdøpt til «Snow Woke», har Disney strukket seg langt for å tilpasse fortellingen til dagens verdier.
De har gitt Snehvit en aktiv helterolle, unngått å gjøre hudfarge til et bærende element i fremstillingen av henne, og unnlatt å reprodusere nedverdigende stereotypier av kortvokste. Men dronningens forvandling fremstilles fortsatt som et revmatisk sykdomsforløp i fast forward.
Ondskapens klinikk
Sammenvevingen av leddgikt og onde hensikter har røtter tilbake til europeiske eventyrillustrasjoner. Theodor Kittelsen (1857–1914) utstyrte troll og hekser med forvridde ledd og krumme rygger, i likhet med samtidige illustratører som tyske Alexander Zick (1845–1907) og britiske Arthur Rackham (1867–1939). Selv Pesta fremstilles med hovne fingerledd og krum rygg – ikke med mørke byller. Selv byllepest trenger leddbetennelse for virkelig å fremstå som ond. Tumor, rubor, calor, dolor et functio laesa er ondskapens klinikk.
Disneys Snehvit og de syv dvergene hadde premiere i desember 1937. Året etter, da filmen gikk sin seiersgang på norske kinoer, åpnet Oslo Sanitetsforenings Revmatismesykehus sine dører – det første av sitt slag i Norden.
Moralsk forfall
I det legevitenskapen med tiltagende presisjon definerte leddgikt som en medisinsk tilstand som fordret diagnose og behandling, befestet Disney samtidig leddgiktens rolle som tegn på moralsk forfall. Hovne, forvridde ledd virket på én og samme tid som symptomer på revmatisk sykdom og som symbol for ondskap.
Mens Warner Bros. i 2020 beklaget at The Witches lot ondskap fremstilles gjennom en estetisert funksjonsnedsettelse – i form av hekser med tre fingre – lar Disney i 2025 dronningens ondskap fremstilles gjennom tegn på leddbetennelse. Selv i en tid hvor fremstillinger av funksjonsvariasjoner granskes med skjerpet oppmerksomhet, lar de denne stigmatiserende koblingen leve videre.