Ledere som ikke ser og erkjenner egne feil og mangler, kan bli livsfarlige. En slik leder kan ikke lenger forstå sitt folk – og langt mindre seg selv – og blir dermed ute av stand til å lede med empati og ydmykhet. Den type holdninger truer i dag selve rettsstatens fundament.
Det vi gjør i smått, gjør vi i stort
Men det er på samfunnsnivå. Vi må forholde oss til akkurat det samme på individnivå. Mennesker som ikke erkjenner egne feil og mangler, kan bli som gift for sine omgivelser, og for seg selv. Selvrettferdighet kveler empati. Det er de små hverdagslige valgene som over tid bygger karakteren vår.
Kong Harald satte godt ord på det i sin nyttårstale i 2021: «Hver dag står vi alle overfor valg som gjør noe med oss. Det er som i den gamle myten til cherokee-indianerne: En bestefar fortalte barnebarna sine om kampen som stadig utkjempes inni ham. Det er en kamp mellom to ulver. Mellom gode og onde krefter. Barnebarna spurte: Hvilken av ulvene vinner? Og bestefaren svarte: Den som jeg velger å mate».
The Human Propensity to Mess Things Up
Kristendommen bruker begrepet synd om den hangen vi mennesker har til å skade oss selv og andre. Den engelske forfatteren Francis Spufford kalte fenomenet synd (her fritt og noe penere gjengitt fra min side) for The Human propensity to mess things up. Etter min erfaring er dette noe det er enkelt for folk flest å relatere seg til.
Og det er her det kristne verdensbildet særlig tilbyr en mer realistisk og treffende fortelling om menneskers grunnvilkår enn samtidens alternative fortellinger: Uten synd, så har ikke vi mennesker et felles moralsk grunnfjell å stå på. Og uten tilgivelse og nåde, så har vi ikke noe sted å gå med skylden og skammen vår.
Synd er verdens mest demokratiske idé
Få har, i en norsk kontekst, satt bedre ord på dette enn forfatter og ateist Bjørn Stærk. I en artikkel i Aftenposten skriver han: «Kjernen av det kristne moralsynet er at vi alle er syndere. Noen mener at dette er den verste kristne ideen, jeg mener det er den beste. Den er frigjørende og demokratisk. Den betyr at vi kan stå sammen i ønsket om å være bedre enn vi er. Vi er ikke perfekte, og kan aldri bli det.»
Stærk viser til at ideen om at vi alle er syndere hindrer oss i å bli heksejegere, og gjør det lettere å lytte til kritikk. Den modererer oss.
«Kristne hadde både synd og frelse», skriver han. «Vi post-kristne har synd uten frelse. Synd uten tilgivelse. Synd uten nåde. Det må det bli trøbbel av.»
Det måtte en tidligere venstreradikal politiker til for virkelig å naile verdien av tilgivelse i vår tid. I Stavanger Aftenblad tar nasjonalbibliotekar, Aslak Sire Myhre, et oppgjør samtiden, som har skapt en idé om at mennesket kan være feilfritt. Og med det har vi også skapt en tid uten tilgivelse: «Dei siste åra har eg begynt å revurdera ståstaden min. Ikkje til trua, men til kvifor kristendommen har lagt sånn vekt på arvesynda. Om me alle er syndige, så vert synda ikkje framand – ho er tvert om ein grunnleggande, ubryteleg del av det å vere menneske – og då vert også tilgivinga heilt grunnleggande.»
Den nådeløse, moderne gapestokken
Sira Myhre skildrer deretter hvordan vårt manglende moralske begrepsapparat har skapt en nådeløs moderne gapestokk, som står i sterk kontrast til den kristne fortellingen.
For mens Bibelen tok synden hos mennesker for gitt, så dømmer vi hverandre stadig oftere ut i fra en idé om at vi kan være feilfrie. En moderne medievirkelighet har riktignok gjort det enklere å avsløre maktmisbruk, og det er en god ting. Men det har også skapt en offentlig gapestokk som er langt verre og varer mye lengre enn de som i sin tid stod på torget i byene i middelalderen.
Jeg var selv fanget i et nett av fortrengt og uoppgjort skyld og skam
Sira Myhre oppsummerer på briljant vis:
«Menneske vil gjera feil, me vil koma til å misunna vår neste, me kjem til å fråtsa, irritera oss over foreldra våre, lyga og det som verre er...og difor balar religionen så mykje me korleis ein skal takla det at me veit kva som er gale, men gjer det likevel.
Men i denne erkjenninga ligg det to ting som me verkeleg treng i vår tid. Det eine er den grunnleggande forståinga av at menneske ikkje er, kan vere eller skal vere feilfritt. Tvert om. Det er menneskeleg å gjera feil.
Og difor er det mest naudsynte av alt å tilgje. Å tilgje andre for dei feila dei gjer. Om me gjorde meir av det, og dømde mindre i den offentlege gapestokken, hadde me kanskje òg lært ungane våre å tilgje seg sjølve.»
Tilgivelse endrer ikke fortiden, men det endrer fremtiden
Forskere kan fortelle at det er helseskadelig for barn å vokse opp med foreldre som ikke kan eller vil si unnskyld eller be om tilgivelse. Og det er dypt usunt å være i en menighet der ledelsen mangler evne og vilje til å erkjenne egne feil og mangler. Folk som ikke ser behov for å be om tilgivelse selv, sliter med å tilgi andre.
Så stol ikke på mennesker som aldri ber om tilgivelse. De lever i selvfornektelse. Og de har ikke overskudd til å gi deg den forståelsen eller oppmerksomheten du fortjener. De har blindsoner som bare et livsforvandlende møte med Guds nåde kan rette opp i. Det skjer alltid noe med mennesker som tør å snakke sant om livet. Jo sannere jeg erkjenner at jeg er den jeg er, jo mindre blir jeg den jeg var.
Jeg var selv fanget i et nett av fortrengt og uoppgjort skyld og skam, og var ikke i stand til verken å like meg selv eller å være særlig raus mot andre.
Men nåde og tilgivelse endrer alt. Muligheten ligger rett foran nesa vår. Her er ikke kristen eller sekulær, for inngangsbilletten er å vite at du trenger det. Det er ingen grunn til å stole på folk som ikke tar eierskap til egne feil.