Jeg fikk denne innledningen fra en som sikkert hadde den fra en annen. For i kirken deler vi på historiene – og historien. Dermed slipper vi ikke unna. Reaksjonen er spontan om jeg sier noe positivt. Hvorfor skjuler du det negative? Vil du virkelig være del av noe så mørkt?
For mange oppleves selvkritikk som et ideal, selv om søkelyset oftest rettes mot andre, særlig de med makt. Rettshistorikeren Jørn Øyrehagen Sunde understrekte i høst i Vårt Land at «Oppfatninga har gått fra at kirka hadde rett i alt, til at de hadde feil i alt». Han mener vi trenger nyanser i synet på kirkens rolle i Norge. Kan vi rose den for noe? Bør vi?
Ja, kirken har lånt ut sin autoritet til alt fra fordømmelser til heksebrenning. Selv om den forståelig nok har tatt flere oppgjør med seg selv, har mange et ganske svart bilde.
Inntrykket skyldes nok tre forhold: Ja, prester og biskoper har gjort fæle ting. Bildet blir ikke bedre når ærlige kristne snakker ned kirkehistorien.
Mye henger sammen med et dypkulturelt arvegods: Mørke myter om fortiden.
Myter avslørt
Heldigvis er mange avslørt. Dermed feires det ikke jubileum i år for at kvinnen først fikk sjel på kirkemøtet i Nikea. Læremidler forteller ikke lenger at kristne satte fyr på det store biblioteket i Alexandria. Norge ble stort sett ikke kristnet med sverd. Kirken trodde ikke at jorden var flat. Verken Copernicus eller andre ble forfulgt for vitenskapelig forskning.
Dessverre klarer likevel selv dyktige skribenter som Åste Dokka å forsterke myter, som når hun i en ellers positiv artikkel om fordommer mot kristne skriver at «[p]rester er ikke lenger ute etter å undertrykke folk».
Kan det tenkes et mørkere bilde? En yrkesgruppe ute etter å undertrykke.
Kanskje er likevel et tredje forhold viktigere. Det hjelper lite å fortelle at kirken ikke har gjort alt galt vi kan høre om, hvis vi ikke kan trekke frem noe bra. Men det er ikke enkelt når bakteppet er mørkt. Da virker det som hvitvasking og whataboutism å si noe positivt.
Men er det bedre å la det negative dominere? Kan vi virkelig ikke stille spørsmål ved en fortelling der kristen tro avsløres av mørke sider, mens ingen lyse kan gi nyanser?
Forbud mot søskenbarnekteskap
Ved tusenårsjubileet for kristenretten ble vi minnet om forbudet mot å sette nyfødte ut i skogen. Selv om noe kan ha fortsatt i smug, førte det til høyere menneskeverd. At en fjerdedel av kirkens tiende skulle gå til fattige, reddet mange og ga bedre liv. Forholdene ble ikke verre av rundt 20 gratis hospitaler landet rundt for fattige, gamle og syke.
Magnus Lagabøtes oppvekst hos fransiskanerne inspirerte til mer humane lover, ikke minst for de fattige. Forbudet mot søskenbarnekteskap reduserte storfamiliens makt og ansvarliggjorde hver enkelt. Skriftemålet kan ha vært avgjørende for at selvkritikk ble et ideal og bidro til en forbedringskultur.
Men dette var altså kirken før reformasjonen. Hva med Den norske kirke? Den med hekseprosessene.
Skole og vitenskap
Det er vanskelig å undervurdere betydningen av allmueskolen, fra starten i 1739 motivert av kirkens og kongens ønske om at alle skulle få en personlig tro og bli gode borgere. Erik Pontoppidans «Sannhet til gudfryktighet» ble skolens viktigste bok i over hundre år.
Kanskje kan elever i dag la seg inspirere av Pontoppidans krav om at hans teologistudenter må lære naturvitenskap. Som biskop i Bergen blir han Norges første ornitolog, geolog og samfunnsøkonom. Hans kollega Gunnerus i Nidaros er en av ildsjelene bak Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Bispedømmets prester formanes til å bidra med vitenskap til alles beste.
Vi ser en kirke som ikke vil hindre kunnskap, men går i bresjen for opplysning. Behovet er stort i et århundre med uår og nedgangstider. Presten Jens Boye ser en løsning. Han bringer noen av de første potetknollene til Norge, i et silketørkle i 1747.
Myndighetene i København gir premier for å dyrke poteter, men langstrakte Norge trenger budbringere. Prestegårder sponser settepoteter, gratis. Poteter plantes så synlig som mulig, ofte langs siste del av kirkeveien.
Kirken kan ikke frikjennes fra alt ansvar for mørke sider, men prester kan ha reddet flere hundre tusen, bare i Norge
Prester sår og skriver, preker og opplyser. I stedet for å være «ute etter» å undertrykke, låner mange ut sin autoritet til alles beste. Allerede i 1763 kommer en lærebok, «Underretning for bønder i Norge om den meget nyttige Jord-Frugt Potatos at plante og bruge». Forfatteren er sogneprest Peder Harboe Hertzberg i Finnås i Sunnhordaland.
De første vaksinene
Tross nye uår og blokade under Napoleonskrigene blir mange også på 1800-tallet reddet av poteten, nye kornsorter og jordbruksmaskiner, i stor grad innført av prester.
I 1755 går sognepresten i Kragerø i bresjen for forløperen til vaksiner, inokulasjon. To generasjoner senere har prester og prestekoner ansvaret for å vaksinere mot kopper, en sykdom der 20-30 prosent hadde dødd. Ingen får konfirmere eller gifte seg uten vaksineattest. Siden konfirmasjonen er nær obligatorisk, sank dødstallene dramatisk.
Kirken kan ikke frikjennes fra alt ansvar for mørke sider, men prester kan ha reddet flere hundre tusen, bare i Norge. Antagelig er dette yrkesgruppen som har gjort mest bra gjennom historien, før moderne medisin.
Sagt på en annen måte: Ja, det mørke bildet kan og bør nyanseres – mye.