Unio-lederen, Steffen Handal, har meldt seg inn i den norske kirke, ikke av religiøs overbevisning, men av kulturell. Han mener at Den norske kirke spiller en særlig rolle i det norske samfunnet. Men hva menes egentlig med det «norske» i Den norske kirke, og hvordan henger dette sammen med det «norske» i det norske samfunnet?
Jeg har alltid tenkt at det «norske» i Den norske kirke handler om den geografiske utstrekninga til kirka, altså at den har sitt tilholdssted og opprinnelse i det geografiske Norge. I det siste har det likevel slått meg at «norsk» ikke er et likefremt ubestridt begrep. For hva vil det si å være norsk, og hvem har definisjonsmakten over det?
Et kollektivt «vi»
Når jeg skal utforske det «norske» i Den norske kirke, kommer jeg ikke utenom konstitueringen av den norske stat, som løper parallelt med konstitueringen av en norsk statskirke. Selve premisset for å kunne opprette en grunnlov ifølge Hegel er at det ligger en type avgrenset selvforståelse, som vi også kan forstå med utgangspunkt i det den franske filosofen Vincent Descombe utrykker som et kollektivt «vi». Det må ligge et kommunisert og akseptert kollektivt vi til grunn for å kunne både utarbeide og håndheve en grunnlov.
Grunnen til at dette er viktig for meg å utdype, er fordi det er det samme kollektive vi-et som må ta stilling til hvem som er en del av oss og ikke. Dette er overførbart også til Den norske kirka. Hvem er det kollektive vi-et i den norske kirke, og har dette noe med å være norsk å gjøre? Hvordan skiller vi i så fall et slikt kollektiv kirke-vi fra nasjonalisme i betydningen av å «skille oss som tilhører det nasjonale fellesskapet fra de andre som ikke gjør det» (Norsk idéhistorie: Bind 3, Sørensen).
Ulike oppfatninger av nasjonen
Her kan det være fruktbart å se på to grunnleggende, ulike, men samtidig parallelt rådende oppfatninger av nasjonen i tilblivelsen av Norge som kulturell og geografisk enhet; den tyske og den franske. Den franske knyttet medlemskap i nasjonen til geografisk tilhørighet etter «ius solis»-prinsippet, oversatt med «jordens rett». Den tyske fremmet medlemskap i nasjonen på bakgrunn av opphav etter «ius sanguinis»-prinsippet, oversatt med «blodets rett».
Denne trakk også fram kulturen og dens symboler som viktig, med et ideal om felles språk og levemåte. Den norske grunnloven i 1814 var tufta på hovedsakelig den franske nasjonsforståelsen. Kriteriet for statsborgerskap – altså et medlemskap i staten som gir visse rettigheter og plikter i tråd med landets lovgivning – var fortrinnsvis knyttet til geografisk stedstilknytning.
Likevel kan utviklingen fra 1814 og utover ses på som en gradvis endring i retning av en ius sanguinis-forståelse av medlemskap i nasjonen. Det ble etter hvert innført strenge språkkrav, og minoriteter ble utsatt for et stadig større press i form av en målretta assimileringspolitikk – blant annet overfor samer, kvener og skogfinner. Det «norske» ble dermed i større grad forstått som et homogent kulturelt vi.
Vi kan ikke la historien gjenta seg, der kirka som symbolsk og kulturell maktinstitusjon blir brukt for å skille ‘oss’ fra ‘dem’
I denne historien spilte også kirka en viktig rolle, av flere påpekt som statens forlengede arm i fornorskningspolitikken. Kirka hadde også en viktig symbolsk og kulturell maktposisjon, altså med stort potensiale til å understøtte en ius sanguinis-forståelse av det norske. I nyere tid har riktig nok kirka til en viss grad tatt et oppgjør med sin fortid som statens forlengede arm i fornorskningspolitikken. Men hva med vår symbolske og kulturelle maktposisjon i dag? Hvordan forvalter vi denne?
Bevisst forståelse
Jeg er overbevist om at vi, særlig i vår tid, må ha en bevisst holdning og forståelse av hva vi tillegger det «norske» i Den norske kirke – nettopp for å unngå en snever og ekskluderende forståelse av kirkas kollektive vi, og slik komme en etnisk nasjonalistisk og eventuelt fascistisk retorikk i forkant. Vi kan ikke la historien gjenta seg, der kirka som symbolsk og kulturell maktinstitusjon blir brukt for å skille «oss» fra «dem».
Det var også nettopp dette Steffen Handal trakk frem som årsaken til at han meldte seg inn i Den norske kirke igjen: frykten for tankesettet som brer seg og den politiske situasjonen over Atlanterhavet. Men for at Den norske kirke skal motvirke dette, må den også ha et bevisst forhold til seg selv og sitt særlige ansvar som en symbolsk og kulturell maktinstitusjon. Så hva legger vi i det «norske» i Den norske kirke? Hvem har definisjonsmakten, hvem utgjør egentlig det kollektive vi-et i Den norske kirke?