To av ministrene i regjeringen, Kari Nessa Nordtun og Sigrun Aasland, ble intervjuet i Aftenposten 5. mars. De arbeider med tiltak for å gjøre lærerutdanningen mer praktisk og attraktiv, bl.a. ved å «styrke lærernes handlingsrom … i klasserommet» og rette opp det skjeve «styrkeforholdet mellom lærer og elev».
Både endringer i lærerutdanningen og styrking av lærernes posisjon kan bidra til noe positivt, men er det tilstrekkelig? Ledere og lærere må kunne gripe inn overfor elever som gjør valg som er til skade for dem selv og andre.
Men hvordan bør det gripes inn? En rektor i Bergen forteller følgende om 10 elever i Bergens Tidende 3. mars: De kommer til skolen om morgenen, men velger å vandre rundt i gangene i stedet for å gå til klasserommet for å være med på undervisningen. Er dette elevenes feil? Det bør også spørres slik: Hvilke erfaringer har elevene gjort i de timene de har vært i klassen, og hvordan har disse erfaringene bidratt til at de har valgt å ikke komme til undervisningen?
Politikere har gjennom de siste 30 årene prøvd å styre skolen utenfra
Fremme dannelse og lærelyst
Ifølge skolens formålsparagraf skal elevene «få utfordringar som fremjar danning og lærelyst». Skolen er nødvendig, men det som foregår i skolen har trolig alltid vært både dannende og mis-dannende for elevene, det har både bygd dem opp og skadet. Vi vil at elevene skal gjøre dannende erfaringer, men bør også unngå at de gjør mis-dannende erfaringer. Kvaliteten i elevenes erfaringer er avgjørende for at skolen skal være en god skole, og det er viktig å prøve å hindre at de mis-dannende erfaringene får overvekt.
Politikere har gjennom de siste 30 årene prøvd å styre skolen utenfra. Det har vært lagt stor vekt på å teste og måle kvantitativt hva elevene har lært. Faren er da at en overser de kvalitative erfaringene som elevene gjør – erfaringer i forhold til lærestoffet, lærerne og med-elevene. Dag etter dag og uke etter uke har elevene opplevelser som etter hvert blir til erfaringer – erfaringer av åpenhet og ensretting, grundighet og overflatiskhet, mestring og nederlag, interesse og avvisning, engasjement og likegyldighet, omsorg og omsorgssvikt, kjærlighet og hjerteløshet, fellesskap og utenforskap. Dette er gode og vonde erfaringer som elevene vil bære med seg resten av livet – kvaliteter som ikke måles gjennom tester.
Kan ikke løse alt
Barna dannes for livet også gjennom det de erfarer i familien og fritiden. Skolen kan ikke løse alle problemer, men skolen kan legge vekt på det som bidrar til egentlig kvalitet, nemlig at elevene dannes som gode mennesker i et godt fellesskap. Politikerne og utdanningsbyråkratene har imidlertid vært mer opptatt av kompetanse enn av danning.
De har vært mest opptatt av at elevene skal bli i stand til å forstå og håndtere utfordringer på kort sikt, slik at kompetansen kan testes og rapporteres. En langsiktig holdningsdanning krever direkte og uformell kontakt med elevene. Styring, kontroll og evaluering av skolen bør derfor nå i større grad skje innenfra, gjennom de som har den daglige kontakten med det som skjer.
I dag er det flere i skolen som forstår undervisningen som en felles oppgave for lærer og elever. De avviser å forstå skolen primært som arena for konkurranseprestasjoner, for da vil noen barn nødvendigvis gjøre vonde erfaringer. Med utgangspunkt i den gode relasjonen, vi-følelsen, både mellom læreren og den enkelte elev og mellom elevene, er det mulig for en klasse å erfare og utforske et utvalgt lærestoff som noe godt og meningsfylt i seg selv. Viktigst er kvaliteten i de erfaringene som elevene sitter igjen med.
Dette konkretiseres i to filmer som begge kan strømmes gratis via Filmoteket: Fra barn til borger (2016) følger to 6-åringer i Oslo fra skolestart og gjennom første klasse. Max og Sofia gjør noen vonde erfaringer. I den mexikanske filmen Radical (2023) blir vi kjent med en lærer som oppmuntrer til vi-følelse og har tro på at ungdommene i fellesskap ønsker å lære noe som er viktig, når de får en mulighet til å ville det selv.
En FUKT-verden
Skolen og lærerutdanningen er kommet inn i et komplisert uføre, og mye mer har betydning enn de momentene som her er nevnt. Den nye generasjonen av mennesker møter i dag en FUKT-verden: en Flyktig, Usikker, Kompleks og Tvetydig verden, der verdiforvitring og forvirring kan bidra til at enkelte velger å være «seg selv nok».
Det skaper problemer for samfunnet som helhet, ikke bare for skolen. Men skal det bli mer attraktivt å bli lærer i skolen, da må skolen bli mer attraktiv for elevene. Politikerne bør gi ledere og lærere økt «handlingsrom», først og fremst ved å frigjøre mer tid til alle i skolefellesskapet. Det åpner for at lærer og elever i større grad kan planlegge hva de vil lære og oppleve møtet med lærestoffet som meningsfylt i seg selv. Mer tid øker sjansen for å lære viktige ting grundig.
Læreren får bedre mulighet til å utfordre klassen til sammen å gjøre noe som engasjerer, noe som kan bedre relasjonene til læreren og til med-elevene. Det kan gi elevene en overvekt av gode dannende erfaringer og en lyst til å fortsette å lære, det som formålsparagrafen kaller «lærelyst».