Okkupasjonsvinteren 1942 er kald i Norge. Kanskje er det kulda som vekker Aron Dabrosin tidlig den 4. mars? Gjennom blendingsgardinen i Mandals gate er det ikke mulig å se om sola er stått opp. Han hører fuglene kvitre utenfor med bud om vår, men Oslo-gatene er fortsatt kledd i snø og is.
Aron finner ingen ro i senga selv om han er trøtt etter nattevåk med yngstesønnen på fire måneder. Han vrir seg. Blikket treffer kjøkkenbordet. Der ligger et skjema, og fristen for å levere det nærmer seg. Idet han setter føttene i det iskalde tregulvet, vet han at dette er dagen han må ta et valg. Et valg som kan bety forskjellen på liv og død – for langt flere enn ham.
Forfølgelsen av den jødiske befolkningen i Norge starter kort tid etter invasjonen. En knapp måned etter at tyskerne invaderer Norge, blir det forbudt for jøder å ha radio. Foreldrene til Aron flyktet fra jødeforfølgelsen i det russiske tsar-riket og bor nå på Grünerløkka. Det utskårne radiobordet i leiligheten deres i Markveien har stått tomt siden radioen ble levert, som en taus påminnelse om krigens alvor.
Tausheten etter holocaust
For meg er det tomme bordet et symbol på tausheten etter holocaust. Ingen stødig radiostemme kan fortelle meg hva som skjedde med familien min under krigen. For Aron er farfaren min. Denne marsdagen i 1942 må han velge vekk sønnen sin for andre gang siden krigen brøt ut.
Da radioene inndras, lar Aron den eldste sønnen sin, Ernst, min far, bli døpt. I en alder av fem går pappa selv opp til døpefonten i Lørenskog kirke. Den kristne dåpen er et brudd med det jødiske, og en beskyttelse mot nazistenes fangarmer.
Jeg vet ikke hvor mye kontakt pappa og Aron har etter dette, men jeg vet at pappa aldri slutter å tenke på faren sin. 20 år etter pappas død finner jeg lommeboka hans. I den ligger et bilde av en mann jeg føler jeg kjenner, selv om jeg aldri har møtt ham. Det er Aron. Pappa har båret faren sin tett til hjertet hele sitt voksne liv, uten noen gang å snakke om ham.
Dåpen beskytter ikke nok
Utseendet til pappa røper ham som liten gutt. De mørke krøllene og den markante nesa gir ham et unorsk preg. Dåpens beskyttelse er ikke nok. Pappa er en halvjøde med røtter i Øst-Europa. Hele livet baler han med spørsmål fra andre om hvorfor han ser ut som han gjør, uten noen gang å besvare dem skikkelig. Jeg arver spørsmålene, men ikke svarene.
Først når jeg mange år senere finner farfar Aron og spørreskjemaet for jøder i arkivene fra krigen forstår jeg hvorfor pappa ikke bare ble sendt på landet, men også til Sverige under krigen. Og jeg tror det er uro over skjemaet, ikke kulden, som får Aron til å vri seg søvnløst i senga denne marsdagen. I januar 1942 kunngjøres det i avisen at alle jøders identitetskort skal stemples med en «J». Nazistene strammer grepet. Spørreskjemaet Aron snart fyller ut, er det siste steget i kartleggingen av norske jøder. Høsten 1942 deporteres 773 norske jøder til Auschwitz med god hjelp av norske politimenn.
Deportasjonen fra Norge i 1942 skjedde ikke i et vakuum. Fordommer og likegyldighet var en del av opptakten
Kunngjøringen etterlater ingen tvil om hvem som er å anse som jøde. Også dem med to fulljødiske besteforeldre står på nazistenes svarteliste. At mødrene til Arons barn ikke er jøder, fritar dem ikke fra tyskernes rasepolitikk. Sett med nazistens øyne er de uansett ikke ariske nok til å ha rett til liv. Pappa og halvbroren defineres som «Mischling av første grad», jødiske bastarder.
Stempelet fjerner tvilen
Kort tid etter at identitetskortene er stemplet, kommer spørreskjemaet i posten. Nå ligger det på kjøkkenbordet i det lille rommet Aron bor i og roper på ham. Fristen for å levere det er i dag. Både pappa og lillebroren Svein må inn i kartotekene til tyskerne, hvis myndighetene skal få det som de vil. Barn skal oppgis i spørreskjemaet. Han trekker på seg det han har av klær for å beskytte seg mot kulda, setter seg ved kjøkkenbordet og tar frem identitetskortet. En stor, rød «J» lyser mot ham.
Stempelet fjerner tvilen som tidligere har kommet ham til gode. Jødeforfølgelsen innhenter ham. Det holder ikke for det norske samfunnet at han er født i Norge og norsk statsborger. For jødehat er ikke noe tyskerne fant opp og tok med seg hit under krigen. Det forsvant heller ikke med nazistene. I dag kommer det fra flere fronter.
Pappa vokser opp trygt, blant annet på grunn av Arons avgjørelser
Når Aron omsider fyller ut skjemaet, er skriften hans jevn og snirklete – som om han skrev en lekse i skjønnskrift, ikke en mulig dødsdom. «1.», oppgir Aron i feltet for barn. Tre måneder gamle Svein er vanskelig å avskrive. Den stødige skriften vitner om en mann som tilsynelatende uten å nøle kutter båndet til sin førstefødte sønn, min pappa. Pappa skrives ut av den offisielle historien om familien Dabrosin. Identiteten hans skjules. Den samme historien fører senere samme år Arons foreldre til Auschwitz og ham selv og to søsken på flukt til Sverige.
Skjedde ikke i et vakuum
Pappa vokser opp trygt, blant annet på grunn av Arons avgjørelser. Aron er med ham i lommeboka hele livet som et hemmelig minne om hvor han kommer fra, og en påminnelse om ikke å røpe bakgrunnen sin.
Derfor treffer fortellingene vi nå hører om jøder i Norge som ikke tør vise sin identitet meg hardt. Men majoriteten holder seg taus i møte med disse fortellingene.
Deportasjonen fra Norge i 1942 skjedde ikke i et vakuum. Fordommer og likegyldighet var en del av opptakten. La oss ikke feile igjen.