I den siste tiden har Cecilie Hellestveit stått i en skitstorm av sjelden intensitet. Fordi Hellestveit ikke kneler uforbeholdent for det man oppfatter som et selvinnlysende rettslig aksiom om folkemord i Gaza, er hun en umoralsk tåkefyrste. Folk som inviterer henne til arrangementer, i helt andre sammenhenger (feiring av kvinnedagen), blir beskyldt for å legitimere folkemord. Det er skremmende å se hvor vanskelig det er for folk å skille mellom juss og politikk, følelser eller folkemoral.
Folkeretten bygger ikke på norske verdier. Den er som regel svak, vag og bygger på internasjonale kompromisser. Dens logikk og grenser kan derfor være vanskelig å forene med en slags intuitiv folkemoral i lille Norge. En folkerettslig fagperson kan ikke la seg styre av en slik nasjonal folkemoral.
Det å anklage en rettsvitenskapelig forsker for umoral fordi de ikke konkludere med folkerettsbrudd er drøyt på så mange nivåer. En forsker er ikke en dommer. Det er ikke opp til en forsker å konkludere, særlig ikke når det er usikre beviser om fakta, og man i tillegg ikke har sterke rettskilder å bygge på. Den kloke forsker og fagperson er da forsiktig med å konkludere.
Dessuten er det mest naturlig at de som mener det er et lovbrudd har bevisbyrden, ikke omvendt. Alle folkerettsforskere er ikke enige, men det betyr ikke at det er umoralsk å lande på noe annet enn det folk flest skulle ønske var sannheten. Det blir som å anklage en astronom for umoral fordi han ikke går med på den selvinnlysende sannhet at jorden egentlig er flat, fordi det finnes astronomer som hevder det.
Folkerettslig metode
Det er en stor mangel på forståelse for folkerettslig metode, ikke bare hos folk flest, men også blant mange jurister. I tillegg til dette med folkemord er det flere saker her hjemme der mislikte grupper blir beskyldt for folkerettsbrudd. Her kan nevnes jøders praktisering av omskjæring av guttebarn, Jehovas vitners praksis med eksklusjon og NLA Høgskolens verdidokument om ekteskap mellom mann og kvinne. Det er ikke plass til å gå i detalj på dette her, men disse sakene og Gaza, reiser spørsmål om hva folkeretten er og hvordan det skal forstås.
Folkeretten bygger på to grunnpilarer – sedvanerett og traktatrett. Wien-konvensjonen om traktatrett (artikkel 31-33) handler om hvordan man skal tolke traktater (traktat og konvensjoner det samme). Artikkel 31 slår fast hovedregelen. Det er fire kriterier. En traktat skal tolkes i henhold til:
- Good faith (man skal legge godviljen til grunn)
- Sin ordlyd
- Konteksten
- Og formålet med traktaten og bestemmelsen man tolker
Man kan ikke utelate noe av dette fra tolkningen. Man kan for eksempel ikke bare ensidig legge vekt på ordlyden uten å ta hensyn til konteksten og formålet. Man kan heller ikke legge til grunn norske rettskilder for å avklare begreper i internasjonale traktater. Det aller viktigste å forstå når det gjelder kontekst er at en traktat er en avtale mellom stater.
Nasjonalt skjønn
Det finnes et skjønnsmessig rom for at ulike stater kan tolke traktater litt ulikt gitt sine nasjonale forhold. Det er fordi det ofte er snakk om nokså overordnede og vagt formulerte bestemmelser som må tilpasses ulike forhold og stå seg over tid. Nasjonalt skjønn omfatter derimot ikke hva et folkerettsbrudd er. Vi i Norge kan ikke definere krenkelse av en traktat annerledes enn alle andre.
Det er skremmende å se hvor vanskelig det er for folk å skille mellom juss og politikk, følelser eller folkemoral
For å kunne hevde at selve traktaten er krenket må man kunne vise til at en stat har gjort noe eller unnlatt å gjøre noe som et flertall av medlemsstatene anser som et brudd på avtalen, og argumentasjonen må bygge på alle de fire overnevnte kriteriene. Dessuten må faktum, som slår fast hva som har skjedd, sannsynliggjøres med sterke beviser. Dette er grunnpremisser i folkeretten. Hvis man bygger på uttalelser fra et traktatorgan eller en internasjonal domstol er det en viktig del av konteksten, men ofte er uttalelser fra slike organer ikke bindende og man må derfor ofte se på grunnlaget, premissene og metoden bak konklusjonene før man konkluderer.
Det er med andre ord ikke alltid så åpenbart snakk om folkerettsbrudd som mange skal ha det til i mange sammenhenger. Det er en rekke fallgruver og mange som har høylytte interesser. Som fagperson er det viktig å ivareta en viss troverdighet. Det blir veldig få troverdige fagpersoner igjen, hvis alle skal utsettes for et slikt massivt press som Hellestveit har i det siste. Jeg håper folk forstår verdien av troverdige fagpersoner, også når det gjelder folkerett.