Kristine Gripsgård setter nok en gang et viktig søkelys på hva kristen formidling om seksualitet faktisk gjør med folk – denne gangen gjennom podkasten ‘Epleskrotten’. Og selv om en del av oss blir brydd og vil se en annen vei, er det godt Gripsgård holder oss igjen.
Skamdrevet forkynnelse
«Alt du trenger å vite om sex, er dette: Sky det som pesten til den dagen du er gift.» Dette var budskapet fra Stephan Christiansen i boken «En ny standard for en ny generasjon» i 1996. Boken var en eneste lang spissformulering av dårlig teologi. Likevel er setningen en presis oppsummering av budskapet som reelt er formidlet i en del kristne sammenhenger. Heldigvis har mange sammenhenger jobbet bra og faglig med kropp og seksualitet siden 1996. Likevel er det flere grunnleggende problemer som består.
Stort og viktig engasjement
Noen av disse problemene kommer frem i samtalen Gripsgård har med Alexis Lundh, som jobber for organisasjonen Tro og Medier. Han har lenge vært en av de mest brukte foredragsholderne på kristne skoler og i menigheter i spørsmål om kropp, kjønn og seksualitet, og jeg kjenner Lundh som en ydmyk person som vil alle mennesker godt. Lundhs store engasjement startet med kampen mot pornografi, gjennom heltfri.net. Her har han gjort et viktig arbeid få andre vil ta.
Et hovedproblem er at en del forkynnelse rett og slett ikke stemmer med virkeligheten
Når «en bedre historie» blir for vag
Lundh og Tro og Medier vil fortelle «en bedre historie», som blant annet er tittelen på en podkast. Samtalen med Gripsgård illustrerer flere av problemene med denne historien, som ikke bare er hans, men for en stor del også kirkens: Den blir fort vag og uklar, og når den er konkret, tar den bare en liten del av erfaring og empiri på alvor.
Når forkynnelsen ikke stemmer
Et hovedproblem er at en del forkynnelse rett og slett ikke stemmer med virkeligheten. En del vil fastholde at all sex utenfor ekteskap er synd. Ofte er det ikke så vanskelig å begrunne hvorfor Bibelen kaller noe for synd, fordi de negative konsekvensene av handlingene er åpenbare. Men om man skal forsøke å argumentere konsekvensetisk når det kommer til sex i vår tid, må man overse eller underminere alle de gode erfaringene folk har. Slike erfaringer blir en trussel mot eget ståsted. Alternativt man må overdrive de potensielle farene og problemene. Eller man må si: «Jeg ser du sier dette er godt, men det er likevel synd», og siden det ikke virker spesielt hemmende på de fleste, blir det også i noen miljøer snakket om «åndelige bindinger». Da skaper forkynnelsen problemer den selv vil beskytte folk fra. Folk flest går jo ikke rundt og er plaget av åndelige bindinger eller skam for førekteskapelig sex. Tvert imot vil mange heller forbinde slike erfaringer med gode minner og nære relasjoner.
Så for eksempel om man underviser en elevgruppe på en kristen folkehøyskole er det stor sannsynlighet for at en del av dem allerede har gode seksuelle erfaringer. Men om dette ikke anerkjennes, og kun problematiseres, hva skal de da velge? Den erfarte virkeligheten de har kjent på kroppen, eller budskapet de får høre? Skal de tvile på Gud eller på seg selv? De skal ikke måtte velge. All sunn kristen tro bør lede til, og være i tråd med virkeligheten.
Skyggesider
Men bildet er samtidig sammensatt. I det tenkte klasserommet vil det også være vonde erfaringer, og det er ikke vanskelig å finne bevis på at det er dype problemer knyttet til vår kulturs forhold til kropp og seksualitet, ref. NRKs nylige saker om «kvelningssex» eller serien «Adolescence» på Netflix. Pastor Daniel Sæbjørnsen har rett når han påpeker skyggesidene ved den seksuelle revolusjonen. Sofie Braut berører det samme i sin kommentar i Dagen. Og hun har jo også rett i at forskning viser at religiøse rapporterer om et bedre sexliv enn ikke-troende.
Ja, men, hva med...
Men det er dessverre også mange kristne par som ventet med sex, men som strever og ikke får til det fantastiske samlivet innenfor de «beste rammene» de har blitt forkynt. Og når Gripsgård løfter frem den påviste sammenhengen mellom konservativ forkynnelse og smertefull sex for kvinner (såkalt vaginisme), så er det akkurat som om Lundh og Braut betviler det litt og løfter på skuldrene og sier «jaja, men se på alt det andre i verden som er mye verre.»
I Sæbjørnsens ord: «Det er der [ute] skoen virkelig trykker». Det er såkalt «whataboutism». En del konservativ, protestantisk kristendom klarer rett og slett ikke å forholde seg nøkternt og redelig til erfaring og empiri. Og mener man i tillegg at Bibelen alene skal være rettesnor for liv og lære, blir slik lytting nærmest umulig. Da risikerer man å lage et kunstig – og skadelig – skille mellom det man kaller ‘sannheten’ (Guds ord) og virkeligheten.
Selektiv bruk
Til syvende og sist handler også dette om dypere teologiske spørsmål. Gudsbilde, og særlig bibelsyn, blir sentralt når virkeligheten ikke uten videre samsvarer med forkynnelsen. Og det skal mye til å motivere dagens unge til å droppe å ligge med kjæresten med argumentene «synd», «fordi det står i Bibelen» eller at Gud er «hellig, hellig, hellig», som Lundh sier. Derfor tyr han, og så mange av oss andre, heller til vage og svevende metaforer, og selektiv bruk av vitenskap og erfaring.
Når ordene veier ti tusen tonn
Lundh er med rette kritisk til utbredelsen av pornografi, og at det som formidles der er virkelighetsfjernt og gir unge gale forventninger til hva sex er og kan være. Spørsmålet er om man ikke kan si det samme om en del av formidlingen av kropp og seksualitet i konservative miljøer. Men da er det nesten enda mer alvorlig, for der brukes Gud som argument. Og gjør man det, kan ordene veie ti tusen tonn. Derfor bør det mane til ydmykhet, til grundig teologisk tenkning – og ikke minst en bevissthet om når det er bedre å slippe til (andre) fagpersoner. Hvis ikke, kan selve forkynnelsen bli et falskt anstøt mot evangeliet. Det vil være en tragedie, for kirken har fortsatt et evangelium å bringe og en positiv visjon å formidle – også om kropp og seksualitet.