Her om dagen kom jeg over en artikkel i Vårt Land, signert sjefredaktør Bjørn Kristoffer Bore, der han gyver løs på Åpen folkekirke med ubegripelige påstander. I fullt alvor hevder sjefredaktøren at Åpen folkekirke vil «presse ut» Nominasjonskomiteens liste for å bli kvitt en «brysom konkurrent», som han uttrykker det. Artikkelen er blottet for dypere analyse av den debatten som Åpen folkekirke har reist om hvordan vi best kan utvikle kirkedemokratiet – her er kun en lang tirade av ukvemsord og mistenkeliggjøring.
Hvilket program har de?
I 2019 sto jeg for første gang i mitt liv på en valgliste til et kirkelig verv, som kandidat til Nord-Hålogaland bispedømmeråd. Jeg var godt voksen, glad og forventningsfull – endelig hadde jeg funnet en plattform for mitt engasjement for kirka, gjennom Åpen folkekirke. I denne kirkepolitiske organisasjonen opplevde jeg å finne gjenklang for mine tanker om en åpen, inkluderende folkekirke som har rom for alle, ikke minst for dem som altfor lenge har stått alene i mørket utenfor. Det var fint og givende å møte mennesker i innspurten til valget og fortelle om Åpen folkekirkes program.
En dag kom et ungt par bort til standen vår og ville vite mer om kirkevalget. De var fra et lite sted utenfor Tromsø, levende opptatt av bygda si og glad i den lokale kirka. Etter å ha spurt litt om både Åpen folkekirke og Bønnelista, som også stilte til valg dette året, kom spørsmålet: Hva slags program har Nominasjonslista og hvem er de som stiller til valg her? Jeg ble svar skyldig. Og det har jeg vært siden.
Jeg håper at det unge paret jeg traff på stand i Tromsø i 2019 valgte å stemme ved kirkevalget. Men jeg er redd for at vi gjør kirkedemokratiet og folks engasjement for kirka en stor bjørnetjeneste ved ikke å vise hvem vi er når vi ber om tillit til å inneha posisjoner i kirka. Åpen folkekirke ønsker selvstendige valglister som gir god og grundig informasjon om den enkelte liste og de som stiller til valg.
Det handler ikke om å bli kvitt «brysomme konkurrenter» som Bore hevder – det er faktisk det motsatte vi ber om. Åpen folkekirke vil ha mange lister til kirkevalget, lister som viser hvordan vi som stiller til valg vil lede kirka og hva vi tenker må til for å gjøre kirkas budskap tydelig og relevant for mennesker i vår tid.
Pinlig påstand om «Ap-kultur»
Sjefredaktør Bore kommer med en usedvanlig pinlig påstand om at Åpen folkekirkes leder og nestleder, som er medlemmer i Arbeiderpartiet, har brakt med seg inn i det kirkelige arbeidet «en Ap-kultur» med maktkamp og indre strid. Jeg kan forsikre Bjørn Kristoffer Bore om at jeg, etter tolv år på Stortinget, er hellig overbevist om at interne stridigheter er nokså likt fordelt mellom de ulike partiene.
Hvis Bore tviler på det, kan han med fordel henvende seg til et parti han antagelig kjenner godt, KrF, og snakke med partiets tidligere leder som gikk av sist høst. Det vil kunne nyansere hans syn på saken og kanskje bidra til at Vårt Lands sjefredaktør for fremtiden kan unngå å uttale seg som om han deltar i en eller annen suspekt nettdebatt.
Åpen folkekirke ønsker selvstendige valglister som gir god og grundig informasjon om den enkelte liste og de som stiller til valg
Åpen og demokratisk
Kirkeforliket i Stortinget i 2008 slo fast to viktige prinsipper. Det ene er at den norske kirke skal være en åpen, romslig og inkluderende folkekirke, det andre at man vil ha reformer i kirken som styrker kirkedemokratiet. Det er to prinsipper som henger uløselig sammen. Det representative demokrati, som vi har både i kirka og i vår parlamentariske ordning, har noen generiske kjennetegn. Et representativt demokrati, der noen ber om tillit til å beslutte på vegne av andre, må hente legitimitet ved at de som stiller til valg tydeliggjør hvem man er og hva man vil. Åpen folkekirkes syn om at alle som stiller til valg i kirka skal gjøre det gjennom selvstendige lister, gjenspeiler dette.
Vårt Lands sjefredaktør ser ut til å mene at en fri og åpen debatt er et onde og at man helst ikke skal flagge uenighet i kirka. Bore kaller Åpen folkekirkes syn for «fraksjonering», og hevder at man trenger ro og enighet i en medlemsorganisasjon som kirka. Men kirkas over 3 millioner medlemmer representerer ulike syn og forskjellige ståsteder. At Bore tror kirkedemokratiet er tjent med at man dysser ned uenighet og unnviker debatt, er rent ut merkverdig.
Jeg skal betro sjefredaktøren en ting: det mest nedslående jeg har opplevd i mitt arbeid for kirka, er tendensen til å feie ubehagelige ting under teppet. Men uenighet og motsetninger forsvinner ikke med det, tvert imot. Det som derimot ofte skjer, er at noen tiltar seg makt som er uformell og «under radaren» og dermed skadelig for kirkedemokratiet.
Står for løftet
Når jeg stiller til valg for Åpen folkekirke, stiller jeg meg bak det programmet organisasjonen har vedtatt. Innenfor denne rammen har jeg rikelige muligheter til å komme med mitt syn og også være uenig med flertallet. Men i de avgjørende og viktigste sakene er jeg forpliktet til å stå opp for det Åpen folkekirke har lovet velgerne og som definerer hvem vi er. Sjefredaktør Bjørn Kristoffer Bore kaller det «partipisk», jeg kaller det å stå for det løftet jeg har gitt kirkemedlemmene.
Kirkefader Augustin formulerte i sin tid noe klokt om dette: «Fasthet i det sentrale, romslighet i det perifere – og kjærlighet i alt!» Bedre kan det i grunnen ikke sies.